Opplever sosial nød

De tre kommunene hun utførte feltstudier i har ulik bebyggelse. Den ene er landlig, med store hus og store avstander. Den andre er en blanding av landlig og by, og den tredje er bare by.

Det overrasket henne at pleierne jevnlig møter så mye sosial nød. For en person som ikke jobber i hjemmetjenesten, kan denne delen av virkeligheten være lite kjent.

- Det er en skjult del av samfunnet, alle de som er ensomme, ikke har pårørende eller venner, sier hun.

Forskeren synes det var tøft å oppleve hvordan folk har det. - Pasienter som ikke har mat i kjøleskapet, det var typisk for den ene kommunen, og det var et av de funnene som overrasket meg mest.

Tidligere har hun trodd at alle i Norge i det minste har noe mat hjemme, men det var ikke alltid tilfelle. Hun husker spesielt en pasient. - Vi kommer en fredag. Han har ikke mat, og det kommer ikke mat før på mandagen. Han har ingen pårørende, ingen kontakt med naboer, og er for dårlig til beins til å komme seg ut av leiligheten.

Bryter reglene for å kjøpe mat

Dette er en etisk utfordring som noen ganger oppstod i denne kommunen. Enten må de ansatte overlate en pasient til å sulte for å følge reglene som arbeidsgiver har satt, eller så må de bryte reglene.

- Hva gjorde pleierne i en slik situasjon?

- Svaret ga seg selv, svarer Hertzberg. Selvfølgelig skulle han ha mat før helgen.

Selv om det ikke står skrevet i vedtaket at innkjøp er en del av oppdraget, så var det i slike situasjoner aldri noe tvil. For dette var ikke en enkelthendelse, det hendte rett som det var at pleierne i denne kommunen dro ut for å handle mat til pasientene, og hvis pasienten ikke har penger, så la de ut av egen lomme.

- Da brøt de regler, og det stod de helt fint i, sier Hertzberg.

Akkurat i dette tilfellet tilbød forskeren seg å dra på butikken, for å avlaste pleierne. Det var en selvfølge for henne å gjøre det. - På instinkt tenkte jeg, ’jeg skal jeg gå og handle, for det er noe jeg kan gjøre’.

- Det viktigste er å gi omsorg, så kommer reglene etter det, sier Hertzberg.

Det var en holdning som preget alle pleierne hun fulgte, og noe som er viktig å formidle videre, synes hun, fordi det tegner et annet bilde av virkeligheten enn det media vanligvis gjør.

Media gir skjevt bilde

Folks oppfatning av tjenestene blir veldig farget av media.

- Vi har lest så mye negativt om hjemmesykepleien. Jeg så mye positivt, hvor langt de var villige til å strekke seg for pasientene sine.

- Jeg så den Brennpunkt-dokumentaren som alle så. Den var urettferdig framstilt, synes hun.

For to år siden viste NRK en dokumentarserie kalt Omsorg bak lukkede dører. Den har siden preget den offentlige samtalen om eldreomsorg.

For at politikere, og alle andre som fatter beslutninger, skal forstå de kommunale tjenestene, trengs også pleiernes perspektiv. Noe Cecilie Knagenhjelm Hertzberg særlig undersøkte, var de etiske utfordringene.

Kolliderende verdier

I en etisk utfordring er det kolliderende verdier. I hendelsen med pasienten som hadde tomt kjøleskap innfor helgen, kolliderte verdien av å følge arbeidsgivers regler, med verdien av å gi pasienten nødvendig omsorg.

En av de utfordringene som oftest inntraff, var den å balansere pasientens autonomi opp mot det å gi forsvarlig helsehjelp.

For å unngå tvang benyttet pleierne seg av ulike strategier som de kalte «lirking og luring», som bestod av alt fra å skape tillit hos pasienten, til å si ting som: ‘jeg går ikke før du har spist denne brødskiven’.

Selv om disse strategiene kunne bevege seg over i det som kan defineres som tvang, mente pleierne selv at det ikke var det.

Manglet ord for det

Samtidig ble håndteringen av slike situasjoner ikke diskutert med kolleger, og Hertzberg la merke til at pleierne i hjemmesykepleien manglet språk for å kunne diskutere etiske problemstillinger, noe som kan øke belastningene fra å stå i slike konflikter, tror hun.

- Det er kanskje lettere å stå i slike situasjoner om vi har snakket om det. Da vet man bedre hvordan håndtere det.

- Å sette ord på det som er vanskelig, forstå hvilke verdier som står opp mot hverandre. Da kan du få det bedre med deg selv, og også pasienten kan få det bedre fordi du er tydelig på hva som er viktig, sier hun.

Imidlertid var det forskjell på de tre arbeidsplassene. I to av kommunene var det mer rom for å lufte de etiske utfordringene kolleger imellom. I den tredje kommunen var kulturen annerledes, og Hertzberg oppdaget en viktig forskjell:

Ulikt syn på vedtak

I de to første kommunene betraktet hjemmesykepleien vedtaket som veiledende. I den tredje kommunen ble vedtaket ansett å være ufravikelig. Det var noe som fikk konsekvenser for arbeidsmiljøet.

- Der hvor lederen ikke kontrollerte så mye på vedtak, så ble det et arbeidsmiljø som gjorde at de ansatte kunne håndtere de etiske dilemmaene sammen, under lunsjer og møter, forteller hun.

- Der hvor det var stort press på vedtak, så snakket ikke de ansatte så mye om pasientene. De var mer redde for å ta opp ting som er vanskelig.

I alle tre kommuner brøt pleierne reglene, for å gi det de mente var nødvendig omsorg utover det som var bestemt, men bare i den ene kommunen var dette noe de ikke kunne snakke med kolleger og leder om.

- I kommuner hvor vedtaket var styrende for alt, så kunne de ikke fortelle hva de gjorde som gikk utover, for eksempel om de hjalp til med søpla. Da ble det ikke takhøyde for å diskutere det som er vanskelig, sier Hertzberg.

Hvordan hjemmetjenesten forholdt seg til vedtakene så ut til å ha store konsekvenser for arbeidsmiljøet og kulturen. Antropologen understreker at dette bare er hennes observasjoner etter å ha besøkt tre arbeidsplasser. Hun synes likevel det gir grunnlag for å være kritisk til bruken av vedtak i mange kommuner.

- Kanskje vedtak ikke er det som fungerer best i hjemmesykepleien?