Autentisitet i sentrum

Ifølge Mjøen oppstår traumer når vi distanserer oss fra vårt autentiske selv. Denne fragmenteringen gjør at vi ikke hviler i vårt sanne «jeg».

– Når vi ikke blir sett og hørt, tilpasser og undertrykker vi oss selv. Traumer lagres fysisk i kroppen. Lever man med traumer, kan man leve i beredskap. Traumepunktene blir et fristed for ubearbeidede følelser, og en oppløsning kan oppleves som å miste kontroll, sier hun.

Roller i familien

Et traume oppstår typisk i familiedynamikken; «Hvordan tilpasser jeg meg for å bli akseptert om far er sint og mor er konfliktsky og kompenserende, eller omvendt - hvilken rolle inntar jeg?»

– Vi har ulike roller.

Som små kjempet vi kanskje for å få plass og bli hørt, og vi kan ha følt oss mindreverdige.

– For å håndtere vonde følelser kan vi ha snakket høyt, avbrutt andre, eller blitt stille. Slike overlevelsesstrategier kan sette seg i sinnet som vedvarende mønstre. De kan ha fungert i fortiden, men som voksne kan de stå i veien for våre relasjoner, forklarer hun.

Alle bærer traumer

Terapeuten mener at vi alle bærer på traumer i ulik grad.

– Mye traumeproblematikk oppstår allerede før hukommelsen er utviklet. Fikk du de emosjonelle behovene dine dekket som barn? Opplevde du en varm og ubetinget morskjærlighet? Hvordan var ansiktsmimikken hennes? Holdt mor barnet kjærlig og var i kontakt med sitt hjerte? Alt annet kan være traumatiserende, sier hun.

Finn din vei

Mjøen påpeker at helsearbeidere ikke kan veilede lenger enn de selv har kommet i sin egen helingsprosess.

– Vi kan fortsatt bidra mye, for vi trenger ikke være ferdigutviklet for å støtte andre. Men alt som ligger der ubevisst i skyggene, kan begrense en helsesituasjon. Det er essensielt å jobbe med oss selv for å bli bedre helsearbeidere, oppfordrer hun.

Traumeterapeuten anbefaler å finne sin egen vei, enten gjennom selvutvikling eller gjennom å forbedre sin mentale helse.

– Bli kjent med din bagasje. Spesielt når du jobber med mennesker, bør du leve det du lærer og praktiserer, anmoder hun.

Mjøen har selv gått i terapi «hele tiden» og opplever derfor nå mindre behov for veiledning.

– Er noe uorganisert i meg selv, tar jeg det til en annen for å utforske det. Som terapeut er jeg ekstra utsatt for å møte egne traumer. Det du ikke har bearbeidet, vil dukke opp. Hvis du ikke tillater deg selv å føle alt, og møter en pasient med sterke følelser, vil du avvise dem, advarer hun.

Inspirert av klientene

I boken presenterer hun Traumefrimodellen, hun selv har utviklet, basert på den nevroaffektive relasjonelle metoden (NARM) utviklet av Laurence Heller. NARM integrerer et kroppslig, følelsesmessig, tankemessig og relasjonelt fokus.

Traumefrimodellen henter også inspirasjon fra ulike terapiformer, som kunst- og uttrykksterapi samt somatiske metoder, men i hovedsak erfaringer som traumeterapeut.

– Jeg blir sterkt inspirert av endringene mine klienter opplever, og det gir meg en konstant WOW-opplevelse av hva som foregår i transformasjonsprosessen. Det er utrolig givende å jobbe med traumer, sier hun engasjert.

Fanget i evige «flashbacks»

De som har opplevd tidlige traumer er ofte uorganiserte, og har behov for å sortere atferd fra både barndommen og voksenlivet.

– Det oppleves som at alt flyter ut, de blir sittende fast i grenseløs utrygghet uten organiserte rammer, grenser og struktur. Man tror man er i nåtiden, men man er hele tiden badet i fortiden, fanget i evige «flashbacks». Å gi dem nøkler og ny kraft, er veldig fint å kunne gjøre.

Som helsepersonell mener hun at det kan være lett å møte en klient fra et intellektuelt ståsted.

– Man tror at hodet er et uhildet og profesjonelt sted, men det er det ikke. Man beskytter seg selv i stedet for å møte den andre med hele vårt selv.

Speiler pasienten

– Vi er en helhet, og vi må slutte å skille mellom psykisk eller fysisk. Vi må speile og veilede i alt. Hvis helsearbeideren er vurderende, kan det oppleves som avvisning, noe som retraumatiserer pasienten. Det tryggeste vi kan gi hverandre, er å bli anerkjent for det vi opplever i øyeblikket, med varme og ærlige følelser. Metoden kommer som et tillegg, understreker hun.

For å bli et «rent speil» som helsefagarbeidere, må mikrostress forårsaket av faktorer som søvnmangel, dårlig kosthold og andre spenninger, elimineres.

– Et «hverdagshack» er å bli bevisst hva som skaper uro i deg, da kan du håndtere stress i hverdagen, og unngå å komme hjem utslitt og på minussiden.

Omsorgstrøtthet

Når vi forsøker å ta vare på andre fra en minustilstand, kan vi snakke om omsorgstrøtthet. Vårt toleransevindu, der vi føler oss trygge og kan håndterer stress, er summen av belastningen vi har både internt og eksternt. Har vi mye stress, blir toleransevinduet smalt og vi befinner oss i faresonen for omsorgsutmattelse, sier hun.

Når du blir overveldet, mister du bakkekontakten.

– I slike situasjoner vil man lett trekke seg opp i hodet. Men hvis du blir værende der oppe, mister du kontakten med det som trigger følelser. Du må gjenopprette bakkekontakten, for eksempel ved å trekke oppmerksomheten ned til føttene.

– Det finnes mange øvelser for bevisstgjøring som kan påvirke nervesystemet og hjelpe deg til mer tilstedeværelse, avslutter hun.

Traumefrimodellen

De åtte stegene er:

1. Ressursorientering

2. Å bevisstgjøre yngre deler (fortiden i oss) og voksendelen (nåtid)

3. Somatisk frigjøring - å utforske sensorisk bevissthet og uttrykk

4. Å bli kjent med ulike identiteter, som «den indre kritiker», samt å lete etter kjerneidentiten

5. Øvelser for å regulere nervesystemet

6. Å blir kjent med et sunt sinne, og egne grenser

7. Kommunikasjon i relasjoner

8. Pauser, tempo og en god avslutning av terapiarbeidet