God oppgavedeling – å bruke tiden bedre

Vi må bli flinkere til å sikre at riktige oppgaver løses av riktig person, til riktig tid. Det krever en grundig gjennomgang av arbeidsoppgaver: Hva må gjøres, når bør det gjøres, og hvem er best egnet til å gjøre det?

Mange av oss gjør i dag oppgaver som kunne vært løst på en annen måte, av andre eller til en annen tid. God oppgavedeling betyr ikke at noen skal gjøre mer, men at vi sammen kan bruke tiden vår mer effektivt og få mer tid til det som virkelig betyr noe: pasientene.

En god oppgavedeling krever også at ansatte kartlegges, hvilke kompetanse vi har, hva vi er flinke til, og hvilke oppgaver vi trives best med. Som helsefagarbeidere kan vi utføre alle oppgaver som ikke krever sykepleiefaglig vurdering eller medisinsk behandling. På den måten kan vi avlaste sykepleierne, slik at de kan fokusere på de mest spesialiserte og akutte oppgavene.

Samtidig har vi ikke kapasitet til å ta på oss mer arbeid. Derfor må andre yrkesgrupper bidra med praktiske og serviceoppgaver for å sikre en god arbeidsfordeling.”

Teknologien må være til hjelp, ikke stress

Vi har fått mye ny teknologi inn i hverdagen vår, og det kan være kjempebra, hvis det brukes riktig. Men det må være verktøy som hjelper oss, ikke gir oss mer arbeid eller tar bort det menneskelige.

Ofte fungerer ikke teknologien som forventet: sensorer virker ikke, det kommer varsler eller feilmeldinger, og vi har verken fått tilstrekkelig opplæring i hvordan vi skal nullstille systemet eller informasjon om alternative løsninger.

Slike problemer oppstår sjelden når «de rette folkene» er på jobb, for eksempel tirsdag klokken 10, men heller på ugunstige tidspunkter hvor vi står alene med utfordringen.

Vi må kunne stole på at teknologien fungerer. Hvis ikke, må vi gjøre dobbelt arbeid, både manuelt og teknisk. For eksempel hvis en sengealarm går: vi går inn til pasienten, som viser seg å ligge og sove. Kanskje ble alarmen utløst av en flue som fløy foran sensoren.

Når slike falske alarmer skjer gjentatte ganger, risikerer vi at vi etter hvert reagerer tregere, eller ikke i det hele tatt når det faktisk haster. I tillegg forventes det at vi dokumenterer alle feil i avvikssystemet. Det betyr at vi, i tillegg til å gjøre de oppgavene teknologien egentlig skulle hjelpe oss med, også må bruke tid på å skrive avviksmeldinger om at teknologien ikke fungerte.

Digitale verktøy, sensorteknologi og velferdsteknologi kan bidra til trygghet, forutsigbarhet og bedre ressursstyring. Derfor må ansatte få opplæring og eierskap til løsningene, og tid til å bruke dem riktig.

Livsfasetilpasset turnus

Turnus er en naturlig del av helsearbeid, men det kan være tøft. Og det passer ikke alltid like godt i alle faser av livet. Jeg mener vi må begynne å tenke mer på livsfasetilpasset turnus. For å beholde dyktige ansatte og tiltrekke nye, må vi tørre å snakke høyt om turnusens betydning.

Livsfasetilpasset turnus betyr at turnusen i større grad tilpasses den enkeltes livssituasjon – enten man er småbarnsforelder, i etableringsfasen, midt i karrieren eller nær pensjonsalder.

Ved å tilby mer fleksibilitet og valgmuligheter, åpner vi også dørene for å ta i bruk restarbeidsevne. Mange mennesker ønsker å bidra, men kan ikke stå i full jobb, enten på grunn av helseutfordringer, uføretrygd, eller pensjon. Med fleksible arbeidstidsordninger og tilpassede oppgaver, kan vi få med oss verdifulle ressurser som i dag står utenfor arbeidslivet.

Hvis vi skal klare å beholde flinke folk, og få nye inn, må vi tilby arbeidshverdager som folk faktisk kan leve med.

Vi må løse dette sammen

Det finnes ingen enkel løsning på hvordan vi skal sikre et sterkt og tilgjengelig helsevesen i fremtiden. Men vi kommer ikke i mål uten å løfte frem både fleksibilitet, samarbeid og smartere ressursbruk. Med livsfasetilpasset turnus, målrettet oppgavedeling og hensiktsmessig bruk av teknologi kan vi ta viktige steg i riktig retning, sammen.

Vi som jobber i helse må bli hørt, og vi må få være med på å forme arbeidshverdagen vår. Det handler om å skape et arbeidsliv vi både kan stå i og være stolte av.

Tine Sagvold, styremedlem region innlandet