Stor slitasje på klær

Å være fysisk tett på tjenestemottakeren er vanlig for ansatte på denne arbeidsplassen, og innen miljø og habilitering mange steder i Norge. Da kan det komme kroppsvæsker på klærne, slik at alt må vaskes etter en arbeidsøkt, også yttertøyet, om de har vært utendørs den dagen.

Personalet håndterer dessuten hjelpemidler som elektriske rullestoler og sykler. De kan lett hekte seg fast og søle olje på klærne.

Om de er med ut på aketur, for eksempel, så holder det ikke å bare stå og se på. De må ofte selv ned på bakken og sitte på brettet. Det krever skikkelige uteklær.

– Ytterklær er dyre saker, påpeker Catherine.

– Det går med mye plagg for oss. Vi tar ikke på oss den nyeste boblejakka eller de beste klærne, men vi kan ikke dra på skolen i noe som er trasig eller utvasket. Vi må se propre ut, påpeker Catherine.

De bør også ha forskjellige antrekk å veksle mellom. Det gjelder å kle seg på en måte som ikke skiller seg ut. I et skolemiljø ville det ha vært merkelig å gå likt kledd hver dag. Det ville ha sett ut som de brukte uniform, og det kan bidra til å sykeliggjøre dem de jobber for i andres øyne, forteller de.

Samtidig får de mer slitasje på tøyet i sin jobb enn hva lærere får av å undervise.

– Vi er på gulvet og får hull på jeansen, sier Maja.

Men kleskompensasjonen fra arbeidsgiver er langt unna å dekke utgiftene.

Får 1500 kroner før skatt

Klær og utstyr må de stå for selv. For å bøte på dette får de et tillegg på 1500 i året før skatt i en hundre prosent stilling.

At det monner lite er noe alle på arbeidsplassen er enige om, ifølge Catherine.

– Når vi får de femten hundre kronene så flirer vi, sammenlignet med alle utgiftene vi har, sier hun.

Den hyppige vaskingen gjør at det private tøyet holder mye kortere enn hva som er vanlig, men noe godt alternativ til å bruke egne klær har de ikke funnet.

Ønsker ikke uniform

– Vi har fått vite at vi kan få sykehusuniform, men vi kan ikke bruke det i skolesammenheng, påpeker Maja.

Klær som gir et uniformert uttrykk vil stort sett alltid passe dårlig, også ute på gata, i butikker eller på kino.

– Det handler om inkludering i samfunnet. Vi trenger ikke å komme blinkende med at vi er her på jobb, sier hun.

– Vi er helt imot at vi skal være kledd i en blå utslitt sykehusuniform. Det tar seg ikke ut. Det blir helt feil, legger Catherine til.

Den tynne pleieuniformen er uansett ikke egnet til uteaktiviteter.

Spleiser på hjelm

I dag må de ansatte selv stille med praktiske klær og utstyr utendørs, slik som ski og allværsjakker. Noe har de spleiset på, blant annet den hjelmen som trengs når de sitter sammen på «Fun 2 go» sykler. Det er en sykkel med hjelpemotor hvor man sitter ved siden av hverandre.

– Og hva skjer om noen mangler nødvendig skiutstyr eller badetøy?

– Om personalet på jobb ikke har utstyret, så får ikke brukeren den aktiviteten, konstaterer Catherine.

Her er noe av tøyet som Catherine og Maja bruker i jobben

<>

<>

<>

<>

<>

<>

«I mannsdominerte yrker får de alt tilrettelagt, mens vi får enten tredd over oss bomullsbuksa og den blå skjorta, eller så får vi ingenting»

Catherine Johansen Kjempe

Forskjell på yrker

At de ansatte må stå for en betydelig del av klesutgiftene selv, står i grell kontrast til andre kommuneansatte med utearbeid, påpeker de to, som blant annet trafikkbetjenter, gartnere og vaktmestere.

Cathrine og Maja har sett et tydelig monster i hvem som ofte får dekket arbeidsklær for alle arbeidsforhold, og hvem som ikke får det: Mens ansatte i typiske kvinnedominerte yrker, som i helse, omsorg, habilitering og barnehage, må stå for mye av tøyet selv, er det en selvfølge at det blir dekket i tradisjonelt mannsdominerte yrker, både i offentlig og privat sektor.

Både Catherine og Maja har mannlige partnere som får dekket alt tøy de trenger i jobben. Forskjellsbehandlingen av arbeidstakere gjør at det svir enda mer å måtte betale av egen lomme.

– Her er det diskriminering i kvinneyrker, påpeker Catherine.

– Det har alltid vært slik at i mannsdominerte yrker, der får de alt tilrettelagt, mens vi i kvinneyrker får enten tredd over oss bomullsbuksa og den blå skjorta, eller så får vi ingenting.

– Hvor store utgifter har dere?

Ansatte innen miljø og habilitering i Fauske kommune får altså 1500 kroner i året i full stilling. Catherine Johansen Kjempe og Maja Olsen-Storli er klare på at det er altfor lite. Så hva ville ha vært en mer rettferdig ordning?

Begge nøler med å svare. Å gi et eksakt tall på hvor mye slitasjen på det private tøyet koster dem i året, er nesten umulig. Det vil dessuten variere mellom ansatte, og ulike brukere har ulike behov.

De mener at noe av tøyet kan være arbeidsklær.

– I likhet med mannsdominerte yrker som jobber ute, så burde vi fått bukser, sko, jakker og ullundertøy, syns Catherine.

Men tøyet må være tilpasset behovet, og helt nøytralt. Pleieuniformen som benyttes i helsesektoren, passer ikke her.

– Vi kunne ha fått full utebekledning annethvert år, og et visst antall t-skjorter, og lignende, foreslår Catherine. Det kan dekke for en del av aktivitetene, særlig ute om vinteren.

I tillegg bør arbeidsgivere, slik de gjør i dag, kompensere med en fast sum, mener de.

Gavekort på klær

Maja undrer på om et gavekort hos en forretning som har passende arbeidsklær, kan være en bedre løsning enn tillegg til lønna, som de har i dag. Da vet man at pengene går til klær.

Hun er kjent med at kommunale arbeidsplasser kan ha lignende ordninger. Der de ansatte har uniform og får et gavekort til å dekke annet tøy i tillegg. Men det er arbeidsplasser innen andre sektorer, ikke innen helse, omsorg og habilitering.

Etter å ha tenkt seg om litt, er Catherines oppfordring til arbeidsgiver klar:

– Jeg syns Fauske kommune burde dele ut tre tusen hvert halvår til sine ansatte i omsorgsyrker.

Fauske følger bare avtaler

Vi spør Fauske kommune hva de mener om forslaget, og får svar fra Ann-Elise Os som er kommunalsjef for helse og omsorg:

«Vi er kjent med at det finnes ulike praksiser for arbeidstøy og kompensasjonsordninger i kommunesektoren, og vi følger de sentrale og lokale avtaler som gjelder for vårt tariffområde.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidstøy og kleskompensasjon i miljø- og habiliteringstjenesten, er dette et tema vi har dialog om, med både ansatte og tillitsvalgte. Vi ser at dette er et viktig område som berører både arbeidsmiljø, inkludering og praktiske hensyn i arbeidshverdagen.

Vi har forståelse for de utfordringer enkelte ansatte opplever knyttet til bruk av eget tøy i arbeidssituasjoner. Samtidig er vi nødt til å forholde oss til gjeldende avtaler og økonomiske rammer når vi vurderer eventuelle endringer i ordninger.

Gjennom vårt samarbeid med ansattrepresentanter, tillitsvalgte og ledelsen skal vi fortsette vårt arbeid med å utvikle gode og rettferdige løsninger innenfor de rammene vi har.»

Hardere forhandlinger trengs

Vi viser svaret til Catherine og Maja.

– Hva tenker dere om tilbakemeldingen fra arbeidsgiver?

– Kommunen henviser til avtaler som er gjort for oss i vårt yrke, fagforbundene forhandler de fram, og de er aldeles for dårlige og kvinneyrke-diskriminerende.

Fagforbundene må være hardere i forhandlingene for å få likevekt, oppfordrer Catherine.

Hun mener konsekvensen av dårlige vilkår bidrar til at for få søker seg til yrket, og at for få blir værende.

«Delta jobber for at særavtalen om arbeidstøy blir bedre for arbeidstakerne, og mer forpliktende for arbeidsgiver»

Marit Solheim

Delta: Dette må bli bedre

Vi tar Catherines oppfordring med videre til Delta. De er et av fagforbundene som inngår avtaler om arbeidstøy.

Første nestleder Marit Solheim syns det i dag er for tilfeldig hvem som får og ikke får arbeidstøy tilpasset ulike værtyper og årstider.

– Det er for store forskjeller mellom kommunene og mellom ulike yrkesgrupper. Dette må bli bedre, sier hun.

Hun er enig med Catherine Johansen Kjempe og Maja Olsen i at det handler om likestilling.

– Mannsdominerte yrker får arbeidstøy i langt større grad enn kvinnedominerte yrker, sier hun.

Det er arbeidsgiver som har ansvar for å dekke behov for arbeidsklær.

– Delta jobber for at særavtalen om arbeidstøy blir bedre for arbeidstakerne, og mer forpliktende for arbeidsgiver, sier Marit Solheim.