De som er stille og rolige, kan være de som faktisk trenger oss
Kari som sitter i stuen, er så stille og klager aldri. Ved siden av sitter en dame og roper. Hvem er fokuset på?
.jpg)
Kristine Myklebust har vært helsefagarbeider siden 2015, og har fagskoleutdanning i demensomsorg og alderspsykiatri. Hun jobber hundre prosent fast i en demensavdeling ved Lura bo- og aktivitetssenter i Sandnes.
Vi helsefagarbeidere jobber med mye forskjellig. Dagene er aldri de samme, og vi opplever mye. Vi er vant med pasienter som roper og lager mye støy og uro. Det er de som ofte får oppmerksomheten vår. Men hva med de pasientene som sitter helt rolig, ikke sier så mye, hva kjenner de på? Har de mye vondt, snakker vi med dem for å høre hva de tenker, ønsker og føler?
Jeg som helsefagarbeider opplever altfor ofte at de som får mest oppmerksomhet, er de som er urolige, lager støy og klager. De som er stille, rolige og ikke har så mye si, som kommer til måltider og klarer seg selv, kan være de som faktisk trenger oss.
Når jeg møter på slike pasienter som Kari, kjenner jeg en klump i magen.
Vil ikke være til bry
Vi tenker fort at: «Nei Kari, hun stelte seg selv. Hun sier aldri at hun har vondt. Hun er veldig rolig». De som er rolige og ikke gjør så mye av seg, er etter min erfaring ofte de som trenger mest tilsyn. De trenger ofte en samtale, de ønsker ikke å si om de har vondt eller ei, fordi de skal ikke være til bry.
Hva om den samtalen vi hadde ved frokostbordet gjorde at Kari fikk en bedre dag?
Hva med samtalen vi kunne tatt under morgenstellet?
Kari forteller at hun sliter med smerter i knær og mye trøtthet. Hun er ikke vant med å dusje, fordi når hun var liten pike, så badet hun alltid i en balje eller stamp. Hun liker å pynte seg, men mannen hennes lot henne ikke gjøre det. Hun liker å lage mat, men hun mener hun ikke er god nok til det lenger.
Alt dette tørr Kari si under morgenstellet, for da har hun et personal alene, men alt personale spurte om den morgenen, var «god morgen Kari, hvordan går det med deg?».
Når jeg møter på slike pasienter som Kari, kjenner jeg en klump i magen. Rett å slett fordi jeg får vondt av de som faktisk har smerter, men ikke sier noe, fordi de vil ikke være til bry.
Kari forteller om seg selv, om barndom og oppvekst. Hun forteller også hva hun liker, men ikke fikk lov til, og ting hun liker å gjøre, men ikke gjorde, fordi hun ikke har troen på seg selv.
Oppmerksomheten som går til de som «skriker» istedenfor de som er rolige, er bekymringsverdig. Vi burde faktisk fokusere mer på de som ikke sier så mye, eller er stille. Det er ofte de som har mest vondt, eller som mest trenger en samtale.
Shit, hvorfor tok jeg ikke ti minutter?
På min arbeidsplass har vi flere som får oppmerksomhet hele tiden på grunn av smerter eller klager, eller andre ting. De som er stille og ikke sier noe, svarer meg ofte: «Nei du trenger ikke gjøre noe ekstra for at jeg skal ha smertestillende. Nei du trenger ikke hente den avisen om du har andre ting å gjøre». Dette gjør at jeg ofte tenker, shit hvorfor tok jeg ikke ti minutter til samtale med Kari og Ola? Hva om dagen deres kunne blitt litt bedre med litt «kaffidrøs»?
Etter at jeg ble mer obs på dette, har jeg begynt å gi mer tid til de pasienter som ikke gjør så mye av seg. Og det resulterte i at jeg har blitt kjent med noen fantastiske mennesker, som har ubehag i kroppen, men liker å gjøre ting sammen med andre, lage mat, gå ut på tur, synge og lese.
Jeg føler at jeg har blitt en bedre helsefagarbeider, også, av dette.