Laget på huset

Det er Ruth Solveig Thorsen som har skrevet tekstene, og Line Grelland har tatt bildene. Hun jobber også ved Soletunet. De to kollegene oppdaget hverandre som poet og fotograf da seksjonen trengte et julekort. Siden fortsatte de med å utveksle bilder og tekst over Messenger på fritiden, og ble inspirerte av hverandre.

- Noen ganger tok Line et bilde som jeg skrev en tekst til, eller omvendt, sier Thorsen.

For eksempel ble et bilde av en sommerfugl i flukt fra et kirsebærtre, besvart slik:

Diktet beskriver hvordan sommerfuglen og blomsten er knyttet sammen, slik vi mennesker også er, forklarer Ruth Solveig Thorsen.

Slik fortsatte de å samarbeide. Poeten kunne sende over et dikt om glimtet i øyet hos en person med demens som plutselig våkner til og viser en ny side av seg selv, og fotografen kunne svare med et bilde av en blåveisknopp der man kan skimte støvbærerne på innsiden.

- Vi har vært veldig enige om hvordan bilder og tekst har passet sammen, sier Line Grelland.

Etter en stund begynte de å få en del materiale.

- Så jeg sa, litt på fleip, til seksjonsleder Ellinor Bakke Aasen, at det hadde vært moro å gjøre noe mer ut av det, sier Thorsen

Som sagt, så gjort. Våren 2021 kom boka fra trykkeriet.

Bønn

Det er slik jeg vil våre møter skal være; tillitsfull avhengighet

Livet kan bare forstås baklengs

Tekstene er inspirert av beboernes levde liv, og av møtene mellom dem og de ansatte på sykehjemmet.

- De som kommer til oss, er på slutten av livet, men har med seg hele livet, så vi ønsket å vise fram det, fortsetter Thorsen.

Derfor har de dikt som omhandler alle livets faser, men de har valgt å snu om på rekkefølgen. De første diktene handler om sorgen og døden, og det siste er en vuggesang til det nyfødte barnet.

- Vi har tatt utgangspunkt i Søren Kierkegaards utsagn «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs». Boka starter derfor med der vi møter mennesket, og jobber oss bakover.

- Hvis vi skulle ha begynt med barndommen, så ville boka blitt tristere og tristere, sier Line Grelland.

De første tekstene handler derfor om sykdom og om livet på institusjon. Så kommer vi midtveis i livet der morsrollen og farsrollen står i fokus, og siste del om hvem du en gang ble født som.

Utsnitt – det som står igjen

Tittelen på boka er Utsnitt. - Den gikk vi noen runder på, forteller Grelland, som ønsker å fortelle hva de legger i det ordet:

- Utsnitt er det som står igjen. Et utsnitt av en liten del, et parti, tatt ut av sin helhet. Sett lys på denne delen og den blir et fokuspunkt. Et opplyst område gjør i stand til å se, fordi det løfter fram det vesentlige.

Rullatoren følger meg som en trofast venn. Den er jo en død ting, men den er min og jeg er stolt av den

Mamma'n til rullatoren

Mennesket bak pasienten

Med denne diktsamlingen ønsker de å kaste lys over en virkelighet som for mange er bortgjemt og fremmed.

- I eldreomsorgen møter vi mennesket på slutten av livet, og vi ønsket å forstå hvorfor vi er som vi er. Fokuset har vært på å finne mennesket bak «pasienten». Den individuelle, den særegne, forskjellighetene, likhetene, variasjonene, sier Thorsen.

Skumringslandet

En ensom skygge

beveger seg sakte

mot skumringslandet i bare tøfler

Livet ligger der

i rullatorkurven

og er alt du må ha med

Det er en viktig reise

og du famler og leter

etter døra

Det blir natt i forsøket

Heldigvis er det hender der

Hender som kan holde

Rullatoren - en trofast venn

Midt i boka har de gjort et lite avbrekk fra poesien for å presentere en rullator slik eieren selv beskrev den - eller mamma'n til rullatoren som hun selv kaller seg, for de hadde et veldig tett forhold.

«Rullatoren følger meg som en trofast venn. Den er jo en død ting, men den er min og jeg er stolt av den.»

Kan bety noe i sorgarbeidet

Thorsen og Grelland erfarer at diktsamlingen kan bety noe i sorgarbeidet, og vil anbefale andre sykehjem å gjøre noe lignende.

- Det er veldig fint å kunne gi noe til trøst i en vanskelig tid, sier Thorsen.