- Pårørende forstår ikke at vi ikke kan gjøre annet enn å veilede
Hvorfor kan de ikke bare rydde inn maten etter at datteren deres har spist to brødskiver, eller sørge for at sønnen spiser fiskegrateng en dag i uka?
I 1992 begynte Svein Olav Tøndel å jobbe med personer som har utviklingshemming. Siden den tid har tjenesten vært under utvikling. Selvbestemmelse og brukermedvirkning blir stadig viktigere.
En miljøarbeider skal veilede, tilrettelegge og trygge personer til å ta selvstendige valg.
Av og til kan Svein Olav og hans kolleger, på Romerike i Akershus fylke, komme på kant med pårørende som forventer at de ansatte skal være deres forlengede arm. Kanskje ønsker de å opprettholde det samme kostholdet som i barndomshjemmet, eller at barnet deres skal hindres fra å spise mer enn avtalt.
– Noen pårørende forstår ikke at vi ikke kan gjøre annet enn å veilede. Vi kan ikke si at, du får bare to brødskiver. Det har vi ikke lov til.
Å overstyre tjenestemottakernes valg på den måten er å anse som tvang. Det er ikke tillatt, med mindre det gis dispensasjon av myndighetene. Noe som kan være vanskelig å forklare overfor foreldre som har vært vant til å ha kontroll over sine barn.
En miljøarbeider skal veilede, tilrettelegge og trygge personer til å ta selvstendige valg
Bare gjør sånn og sånn
Da blir det gjerne et gjennomgangstema på samarbeidsmøter. Hvorfor kan de ikke bare rydde inn maten etter at datteren deres har spist to brødskiver, eller sørge for at sønnen spiser fiskegrateng en dag i uka?
–For dem virker det så enkelt, bare gjør sånn og sånn, så er det gjort, sukker Svein Olav.
Så må han til med å forklare, enda en gang, hvorfor det ikke er mulig.
«Du får ikke lov». Det er noe foreldre kan si til sine umyndige barn. Ansatte i en bolig skal ikke oppdra.
Klær og utseende er et annet område pårørende ofte kan ha meninger om som går på tvers av hva tjenestemottakeren selv ønsker. Klær kan bli kjøpt inn og lagt i skapet uten personens samtykke, eller de ansatte kan få beskjed om at håret bare skal klippes «sånn og sånn».
En person med Downs syndrom ønsket seg piggsveis, men trodde at foreldrene ikke ville like det.
– Da sa jeg til han, det bestemmer du.
Så dro de til frisøren sammen. Etterpå struttet han. Endelig fikk han se ut på håret som han selv ville.
– Er det fristende å gi etter for de pårørendes ønsker?
– Nei, ikke for meg, svarer Svein Olav.
– De skal faktisk få bestemme selv. Man må stå i det, si at sånn er det, og ikke gi etter.
– Men man bør selvfølgelig velge sine kamper, legger han til.
Det passer ikke for henne
Noen kan nektes av pårørende å være med på ting. Det kan være planlagte turer som de andre i bofellesskapet skal være med på.
Det passer ikke for henne, kan en mor si.
De ansatte kan se at hun har lyst. Og hun har rett til å bestemme selv, men i praksis kan det bli vanskelig. Særlig om den pårørende også er verge.
Det er frustrerende å være vitne til at hun må bli igjen hjemme når de andre reiser bort, syns Svein Olav.
Han tror ikke det finnes noen enkel løsning på utfordringer med pårørende som overstyrer.
– Kanskje må det rettes mer fokus på å nå ut til pårørende, mer enn det vi gjør i dag, sier han.