Ikke kom her og snakk om lite bemanning og stor arbeidsbyrde, tenkte jeg...
Men etter å ha tenkt litt til, så ser jeg jo galskapen. For min egen del så endte jeg opp med en stor ryggoperasjon.
.jpg)
Hanne Christine Berg, fast skribent i Helsefagarbeideren. Berg er spesialutdannet hjelpepleier innen demensomsorg, velferdsteknologi, kroniske sykdommer og rehabilitering. Hun arbeider i Rogaland fylke, ved en frivilligsentral, og på et bo og servicesenter
I forbindelse med mitt forrige innlegg om Tørn-prosjektet tok jeg meg en ringerunde rundt til de forskjellige sentrene her i min kommune som er med i prosjektet. Det vil si, jeg snakket med ansatte. På den ene plassen var de veldig fornøyde, alle hadde fått det slik de ville. På den andre plassen snakket jeg med min gode venn og navnesøster, de var ikke fornøyde.
Vi hadde en lang samtale, og da kommer hun inn på dette med grunnbemanning. På hennes avdeling var det ti beboere, alle var sterkt pleietrengende. Det matte være to i stell på så å si alle, og på seinvakt var de to stykker. Hun hadde kjempet mye for å få økt grunnbemanningen. Hun fortalte meg at hun var veldig sliten etter hver vakt. Såpass sliten at hun orket lite eller ingenting på fritiden sin, og slik skal det jo ikke være.
Min første tanke var jo at, Yeah ... right... Da jeg var nyutdannet hjelpepleier, arbeidet jeg på det gamle Fyllingsdalen sykehjem i Bergen. Det var et stort sykehjem med syv avdelinger og 30 pasienter på hver avdeling. Vi var tre på sein-vakt. Vi hadde en sveiveheis til forflytning på deling på to avdelinger. Det var sjelden vi gadd å lete etter den, men vi klarte å få alle i seng før nattevakten kom. Vel og merke begynte vi å legge rett etter kaffen. Så ikke kom her og snakk om lite bemanning og stor arbeidsbyrde, tenkte jeg...
Heldigvis har verden gått fremover
Men etter å ha tenkt litt til, så ser jeg jo galskapen. For min egen del så endte jeg opp med en stor ryggoperasjon etter min tid på Fyllings-dalen sykehjem. Heldigvis har verden gått fremover, også helse og omsorg. Man har ikke tre ansatte på 30 ganske pleietrengende pasienter, det er galskap. Og jeg skjønner veldig godt at folk blir slitne etter ei vakt med åtte pleietrengende. For her er det ikke bare stell og pleie, de har my annet å ta seg av som vi ikke hadde den gangen.
Jeg har arbeidet mange plasser, og spesielt i hjemmesykepleien så var min leder veldig flink til å sette inn ekstra bemanning dersom arbeidsmengden var stor. For slik er det i helsevesenet, det svinger. En periode kan man ha ganske så fine dager på jobb, men så blir pasientene dårligere og arbeidsbelastningen blir da større. En god leder ser dette og setter inn ekstra bemanning, for eksempel for å unngå sykemeldinger.
Men så var det dette med grunnbemanningen da...
Grunnbemanningen er en avgjørende faktor for å sikre god kvalitet på de tjenestene som tilbys, men den skal også ivareta verdigheten og omsorgen for pasienter og brukere. Det er dessverre en realitet at mange institusjoner innen helse og omsorg sliter med lav bemanning. Det går ut over både pasienter og ansatte. Etter min mening så er det på høy tid å sette fokus på å sikre tilstrekkelig grunnbemanning.
Hva er så grunnbemanning? Jo det er å ha tilstrekkelig antall ansatte til å dekke behovet for pleie og omsorg på en forsvarlig måte. Det betyr at pleieren skal ha tid og resurser til å gi enhver pasient den oppmerksomheten og omsorgen som vedkommende fortjener.
Konsekvensene av underbemanning er mange og alvorlige. Det fører til økt belastning for de ansatte. Dersom det ikke er nok personale til å dekke behovet, ja da blir det vanskelig å gi den nødvendige oppfølgingen til den enkelte. Det går ut over den fysiske og psykiske helsen til den ansatte, som igjen kan føre til utbrenthet og sykefravær. Det igjen går ikke bare ut over de andre ansatte, men også pasientene.
I mangel på tid på grunn av for liten bemanning så går det som sagt, også ut over pasientene og deres rett til en verdig og god omsorg. I mangel på tid og resurser så vil jeg påstå at pleie og omsorg blir mer fragmentert og overfladisk.
Det er på høy tid at politikere og andre beslutningstakere tar tak i problemet med underbemanning i helse- og omsorgssektoren. Det er behov for konkrete tiltak som kan sikre tilstrekkelig grunnbemanning på alle nivåer av omsorgskjeden. Samtidig må man legge til rette for et godt arbeidsmiljø.
Livsglede – spennende, men...
Politikere ja. Jeg er, som sagt tidligere, folkevalgt og er med og vedtar mye innen helse og omsorg, som for eksempel Livsglede. Et spennende konsept, men det krever enormt mye fra de ansatte, og vi øker ikke bemanningen av den grunn. Jeg ser på min arbeidsplass at mange ansatte kommer på sin fritid for å evaluere månedens med livsglede. Er det riktig? Det var iallfall ikke slik vi tenkte det skulle være.
Jeg vil avslutte med et lite rop ut til alle ledere, lytt til de ansatte, øk bemanningen, for eksempel midlertidig når det er som verst på avdelingen. Det er bedre med en gjeng happy ansatte enn en gjeng dødsslitne.