Kan mor trives her?

– Vi forsøker å arbeide sånn at brukerne beholder verdigheten sin. Det er grunnleggende for meg at alle har lik verdi, uavhengig av alder og kognitive evner. Jeg tenker alltid: «Ville jeg trives med å bo her på avdelingen? Kunne mor mi trives her?» Det er målet mitt å kunne svare «ja». Når jeg har denne visjonen å jobbe mot, kjenner jeg at dette er en god plass å arbeide, trass i at alt ikke er hundre prosent bra.

For ting skjer på en avdeling. Det kan være akutt, som et dødsfall. Eller noe tar plutselig lengre tid enn forutsett. I begge tilfeller mister Tonje mulighetene til å holde det hun kanskje har lovet andre brukere.

Lars Øystein Ursin har doktorgrad i filosofi. Han arbeider som førsteamanuensis i etikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, blant annet ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie. Ursin er representant for etikk i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Han har ekstra mye erfaring med temaet verdighet fra forskning på – og undervisning for helsepersonell.

– Verdighet er et stort ord, som det er vanskelig å få grep på. Det begynner egentlig med at vi mennesker har en verdi, et menneskeverd, som ting og dyr ikke har. Den verdien bor i oss, vi kan ikke frasi oss den. Det er den som blir respektert, eller kommer til uttrykk, når vi sier at noe er verdig eller uverdig, forklarer han.

– Hvis noe er verdig, så er det altså i tråd med den verdien, som vi tenker at vi har. Og hvis noe er uverdig, er vi ikke tro mot den verdien. Det blir en usannhet. Vi behandler ikke oss selv ut fra sånn vi egentlig vet at vi er.

– Og hvem er vi? På en måte er vi hevet over alt rundt oss. Samtidig er vi ikke perfekte eller guddommelige, men sårbare vesener, som skal dø. Vi må være tro mot begge deler. Det er ikke noe uverdig i å bli syk og skrøpelig.

Skille mellom ideal og forpliktelse

Ursin mener følgende tanke er skummel: Det å ha dårlig helse er uverdig i seg selv. For da følger at det er noe ved oss som ikke er godt nok, eller ikke verdt nok. Da kan vi uten grunn komme til å skamme oss over mye, som er en del av vår natur. Det blir også en usannhet.

Hvis vi ikke lever opp til idealene i dagens samfunn, og tenker at vi da lever uverdige liv, så er vi inne på enda et skummelt blindspor. Da begynner vi fort å tenke i retning av at det livet jeg lever nå, det burde ikke vært levd. Skal vi da legalisere dødshjelp? Det er Ursin som spør.

– Der er ingen motsetning i seg selv mellom det å være skrøpelig og å føle verdighet. Vi er jo skrale vesener. Vi må prøve å skille mellom idealer og forpliktelser. Et ideal om en aktiv alderdom er noe annet enn en forpliktelse. Hvis vi ikke når opp til idealet, er det ikke uverdig, mener han.

En eldre eller funksjonshemmet blir styrket i opplevelsen av egen verdighet når vedkommende opplever å bli sett og anerkjent, som individ og menneske, med den verdien han eller hun har. Og med sine forutsetninger. Men de sier ikke alt om hvem personen er.

Nøkler i livshistorien

Alle som flytter inn på et sykehjem, får hjelp til å skrive ned livshistorien sin.

– Den er vårt viktigste arbeidsredskap for å klare å arbeide med personsentrert omsorg, og det er tett knyttet til hver enkelt beboers verdighet, sier Tonje Bueklev.

– Mennesker med demens klarer ikke alltid å uttrykke med ord hva de ønsker. Ofte kan vi se det på kroppsspråket, i hvert fall hva de ikke vil. Et viktig spørsmål, som kommer inn i forhold til verdighet, er om den elder skjønner hva vi spør om.

Nøkler til for eksempel å få en beboer opp av senga om morgenen, på en verdig måte, kan fines i en prat om sånt som står i «Min livshistorie»: Tidligere bosted, familie, hendelser i livet og kjente navn.

– For å få til dette i forhold til den brukergruppa vi har, må vi anvende litt mer av de mellommenneskelige ressursene våre, forklarer Bueklev.

For noen gir det å se velstelt ut en følelse av verdighet. Andre er mest opptatt av å få gå tur noen ganger i uka. Bueklev har erfart at det å beholde en ro i avdelingen er aller viktigst. Det trenger ikke skje så mye. De små tingene er vesentlige, som at en ansatt er nærværende. På Bispegra omsorgssenter har de anlagt små, trygge hagerom, der beboerne kan spasere litt, også alene. Kanskje vil de vanne blomstene. Eller nyte gode dufter.

Verdighet er noe vi skaper sammen

– I vår tid er vi veldig opptatte av selvbestemmelse og det å være uavhengige. Hvis vi ikke får bestemt selv, og til en viss grad legger opp livet i individuelle preferanser, så tenker vi at vi ikke blir respektert eller verdsatt, og da er det uverdig, sier Lars Øystein Ursin, – men vi er også sosiale vesener. Det kan gi stor glede å bli tatt med på noe. Kanskje visste jeg ikke at jeg kunne velge det. Så får jeg føle på fellesskap.

Filosofen spør om vi kanskje kan bli for opptatte av det personsentrerte. Ursin mener det kan tippe over så vi går glipp av mye i livet, som vi kan gjøre sammen med andre. I ytterste konsekvens kan det føre til tap av sosiale egenskaper.

– Det er viktig å ta med en liten tanke om at det ikke er gitt en gang for alle, hva som er verdig og uverdig. Og det endrer seg over tid. Verdighet er på en mate noe gitt, samtidig er det noe vi skaper sammen, sier han.

– Gjennom livet er vi også veldig avhengige av andre mennesker. Vi er bare sånn. Ikke noe av det er uverdig i seg selv. Å få hjelp ut fra en eksisterende avhengighet, som et medmenneske, kan styrke opplevelsen av verdighet.

«Det er grunnleggende for meg at alle har lik verdi, uavhengig av alder og kognitive evner. Jeg tenker alltid: «Ville jeg trives med å bo her på avdelingen?»

Ursin understreker at ønsket om å bruke evnene og anleggene våre fullt ut er en del av menneskets natur. Hvis det blir lagt hindringer i veien for at vi kan bli de beste utgavene av oss selv, så kan det føles uverdig. Vi må forsøke ikke å tenke på det ideelle eller perfekte, men realisere oss selv ut fra den situasjonen vi faktisk er i.

System som legger opp til uverdighet

Som hjelpepleier på omsorgssenter er Tonje Bueklev stadig i en tidsklemme.

– Jeg har ikke lyst til å snake så mye om at vi har dårlig tid, for det går igjen i samtaler om eldreomsorgen, sier hun. Filosofen griper ordet:

– Hvis for eksempel en urinpose sprekker, så er ikke det uverdig i seg selv. Det kommer an på hvorfor uhellet inntreffer og om alle respekterer hverandres menneskeverd. Vi kan ikke ha et kriterium om at alt skal være perfekt til enhver tid. Men hvis noe som er uønsket og ubehagelig skjer, for eksempel på grunn av hvordan vi har lagt opp eldreomsorgen, så blir jo det uverdig. Det kan handle om at ansatte ikke har nok tid, til at stellet kan skje på en verdig måte.

– Ofte er det like ille å føle at vi behandler andre uverdig, eller å føle at andre blir satt i en uverdig situasjon. Det er noe særlig ansatte innen helse og omsorg føler på. Jobbene de gjør har ikke de rammene som skal til for at de hele tiden kan gi en verdig omsorg. Sannsynligheten blir da stor for at uhell kommer til å skje. Alle vil det gode, men systemet legger opp til uverdighet.

Ursin forklarer at hvis hensikten med eldreomsorg er reint bedriftsøkonomisk, bare å få menneskene gjennom livsfasen, så føler vi at det er en usannhet i det. Da behandler vi mennesker som dyr. Grunnlaget for uverdighet er til stede. Vi ser ikke menneskeverdet. Den enkelte blir ikke sett og anerkjent som det individet han eller hun er.

Oppmuntrende ord er gull

På institusjoner har de ansatte makt over beboerne.

– For å oppleve verdighet må vi bli snakket «med», ikke «om», sier Ursin, – og vi ønsker å bli regnet for å være et menneske, altså noe mer enn en diagnose eller et sykdomstilfelle, som skal fikses. Hvis en beboer føler at de ansatte bruker et slags maktspråk, kan noe skjære seg i kontakten.

Vi lærer å si «et menneske med demens». I det ligger et forsøk på å opprettholde respekt og verdighet.

For erfarne Tonje Bueklev er dette godt innarbeidet.

– Jeg oppfatter at kognitivt friske eldre ser på alderdommen som en prosess. Når de taper funksjoner, aksepterer de det. Jeg er imponert over dem. Selvfølgelig er mange opptatte av hvordan de kan få en verdig alderdom og at vi som helsepersonell skal være med og trygge dem på det. Da trengs stabilt og engasjert personell, som er faglig dyktige og i stand til å nå inn til brukerne.

Når Bueklevs mor, etter å ha besøkt ektemannen på omsorgssenteret, sier «det har vært så fin en dag», handler det ofte om oppmuntrende ord, som ansatte har uttalt. Datteren vet så alt for godt at helsepersonell har denne makten. Selv forsøker hun å fokusere på det som er bra. Det handler også om hva hun skriver i rapporten. Når noen har ligget lenge om natta og har vært uheldige med avføringen, er Bueklev opptatt av å beklage.

Uhellene er aldri brukernes feil. Det er gjerne et system som ikke fungerer, noe som fører til krevende situasjoner for de ansatte. For Bueklev betyr det uendelig mye at flere med mye erfaring er på jobb samtidig, sånn at de kan støtte seg til hverandre. De som er nye i yrket, forsøker hun å lære gode holdninger.

«Alle som flytter inn på et sykehjem, får hjelp til å skrive ned livshistorien sin»

– Du kan si til beboeren: «Tenk hvor mye du gjorde før i tiden. Som husmor skiftet du på senger. Nå er det min tur, dette går fint.» Ikke vis med uttrykket i ansiktet at hendelsen er en belastning for deg. Uhellet må ikke få beboeren til å miste enda mer verdighet.

Hva er viktig for deg?

Noen dager senere sendte Tonje Bueklev en sms, vedlagt et bilde av henne og far som spaserer på et fortau i Kristiansand:

«Hei! I går kveld, da jeg var på kveldstur med min far, ble vi fotografert, uten at jeg visste det. Hun som tok bildet, sa etterpå at vi var så fine. Hun ble varm om hjertet av å se omsorgen og kjærligheten.

Det er akkurat dette jeg mener verdighet dreier seg om. Hva er viktig for deg? Vi må finne beboeren der han eller hun er.

Å ha trim på ukeplanen hjelper ikke for den som ikke mestrer å delta. Da kan en tur ut i frisk luft, uten for mye samhandling, være det beste. Min far elsker det.»