Mange har aldri fortalt

Norsk forskning viser at det i snitt tar 17,2 år fra et menneske første gang ble utsatt for et seksuelt overgrep, til han eller hun snakker om det.

- Noen overgrep blir kjent for andre kort tid etter at de er begått, i andre tilfeller blir ikke sånne krenkelser oppdaget eller fortalt om før etter flere tiår, forklarer Siri.

- I resultat fra spørreundersøkelser kommer det fram at mange aldri har fortalt om vold
og seksuelle overgrep som de selv er utsatt for. Tabu og hemmeligholdelse var enda mer vanlig for en del år siden.

Uten å vite det selv kan vi dytte vonde erfaringer langt ned i underbevisstheten, sånn at vi ikke opplever å ha minner om dem. I sårbare situasjoner blir det psykologiske forsvaret svakere, og da kan for eksempel indre bilder og minner dukke opp.

Siri mener alt dette er interessant med tanke på omsorg for eldre mennesker.

- Noen av dem helsefagarbeiderne jobber med, er i en fase der de begynner å utvikle en demenssykdom. Da kan det i hukommelsen dukke opp minner om vold eller seksuelle overgrep. Vi kaller det «flashbacks», noe som kan virke skremmende for dem som opplever det.

Traumebevisst tilnærming

Alle som arbeider med mennesker, kan ha nytte av å lære om traumebevisst tilnærming. Det er en måte å forstå, være og handle på, som står på tre hovedpilarer; trygghet, affektregulering og relasjon.

- Denne kunnskapen er viktig og nyttig for helsefagarbeidere, som i sitt virke skal være nær mennesker i sårbare situasjoner. Tilnærmingen er god for alle, også dem som ikke er traumatiserte, sier Siri Søftestad.

- Hva den eldre mannen eller kvinnen bærer med seg fra livet, kan ikke vi vite.

Noen har for eksempel vært utsatt for vold i ekteskapet. Det kan påvirke måten de oppfører seg på. Dette kan igjen minne om atferd vi forbinder med uttrykk for krenkelser i barndommen.

Å føle seg trygg

På norske sykehjem har vi brannvarslingsanlegg og dørene blir låst til riktig tid. De ansatte skal ha utdannelse og god kompetanse. Denne objektive tryggheten er det godt at er på plass.

- I den traumebevisste tilnærmingen snakker vi om følt trygghet. Det er viktig at fru Olsen på rom nr. 203 føler seg trygg. Hun trenger kanskje noe annet enn herr Hansen på rom nr. 117. Det er viktig å finne ut: Hva må til for at den enkelte ikke skal føle seg engstelig?

Når eldre mister førlighet i kroppen, og selvstendighet, og blir overlatt til fremmede for å ta imot pleie, så tenker Siri at det er naturlig for alle å bli mer eller mindre engstelige. Hun mener forutsigbarhet er en nøkkel til følt trygghet.

- Det er viktig at du hele tiden forklarer, hva du som helsefagarbeider kommer til å gjøre. Nå skal det skje. Nå gjør vi sånn. Nå kommer jeg til å hjelpe deg inn på badet.

Noen mennesker er ekstra redde. Siri mener det spesielt kan gjelde dem som har vært utsatt for traumatiske erfaringer i barndommen. Eller andre krenkelser i løpet av livet. De kan bli skremt eller engstelige av plutselige hendelser, som høye lyder. Eller hvis ansatte bare braser inn på det private rommet, uten å banke på. Sånt kan trigge frykt.

- Så er det dette med trygghet i forhold til kropp. Du skal plutselig vaskes i rumpa av fremmede mennesker. Og det er jo ikke bare én pleier, men kanskje 12. Det er en del av jobben deres å ta på, vaske og forholde seg til dine kjønnsorganer. Dine intimsoner.

- Å vise stor respekt for personer som skal motta denne typen hjelp, er jo bare fantastisk viktig, understreker Siri Søftestad.

Hjelp med å regulere følelsene

Hun forklarer at mennesker som har vært utsatt for krenkelser i barndommen, kan ha vansker med å roe følelsene sine. Enkelte kommer raskt i affekt og blir veldig sinte. Eller redde. De griner og er fortvilte.

- For deg virker kanskje den voldsomme reaksjonen som merkelig. Du skjønner ikke hvorfor dette ble så ille. De reagerer som
om de er i fare, selv om det ikke stemmer. Forklaringen kan være at det som skjer, minner dem om en vanskelig og farlig situasjon. Dette kan utløse sterke følelsesmessige reaksjoner og uhensiktsmessige handlinger.

Til helsefagarbeidere som opplever dette, har Siri følgende råd: Ikke si at brukeren må ta seg sammen. Der og da nytter det ikke å argumentere ut fra fornuft, som å gjenta at situasjonen er trygg, og at det bare er å gjøre sånn og sånn. En bruker som reagerer sterkt følelsesmessig, trenger at helsefagarbeideren forholder seg rolig. På den måten kan det være mulig å roe ned brukeren og situasjonen som har oppstått.

En bruker som reagerer sterkt følelsesmessig, trenger at helsefagarbeideren forholder seg rolig. På den måten kan det være mulig å roe ned brukeren og situasjonen som har oppstått.

Når en person hjelper en annen med å regulere følelsene sine, kaller Siri det samregulering.

- Bruk din egen ro til å smitte ro over i den andres kropp, sier hun.

- Dette kan du gjøre ved for eksempel å bevege deg rolig, snakke langsomt og lavt, kanskje kan du klappe beroligende på brukerens rygg eller arm. Bruk det som er vanlig form for kroppskontakt mellom dere. Ta deg god tid, vent til brukeren har roet seg ned.

Først da anbefaler Siri at dere snakker sammen om det som har skjedd. Hva kan dere gjøre annerledes neste gang, så brukeren skal slippe å bli trigget?

- Mange av dem som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, har problemer med å stole på andre, forklarer Siri, - for de vet at den utad snille læreren, presten, pappaen eller tanta, plutselig kan gjøre noe som er ekkelt, smertefullt, vondt og farlig.

Hvis den traumatiske opplevelsen ikke er bearbeidet, vil et menneske bære med seg utfordringer knyttet til tillit.

Hvorfor den atferden?

Når vi skal hjelpe andre, er det viktig å være klar over at vi alle bærer med oss våre egne erfaringer fra barndom og ungdomstid. I løpet av årene har vi utviklet oss psykologisk og blitt til de vi er, på godt og vondt. Ingen skjønner seg selv fullt ut.

Siri Søftestad mener det ligger muligheter til å lære om det allmennmenneskelige i det å forstå traumer. Den slags erfaringer er med på å forme mennesker. Reaksjoner og væremåter blir i traumeforståelsen sett på som strategier for å overleve, psykisk og fysisk.

- Hvis vi ikke klarer å skjønne en persons måter å reagere på ut fra det som er den faktiske situasjonen, kan det være et tegn på undertrykket smerte. Vi tenker gjerne: «Oi, dette mennesket reagerer som om det er i en annen situasjon.»

Lærere har spurt Siri om råd: «Jeg forstår ikke lille Hans. Han reagerer sterkt på hendelser, uten at jeg ser noen grunn til det. Når barna for eksempel dytter borti hverandre i garderoben, så forholder de andre seg ubesværet til det, mens Hans eksploderer. Det er som om han føler at han blir slått ned.»

I slike situasjoner mener hun det er stor fare for at fagfolk vil si: «Han er helt sprø. Hun er vanskelig.» Det handler om holdningen til andre mennesker, som gjør noe man ikke liker, eller ikke skjønner.

- All atferd, all måte å være på, er kommunikasjon, sier Siri.

- Noe ligger til grunn for at et menneske kjefter og smeller, og oppfører seg på måter vi synes er helt ufyselige.

Ta imot dem sånn de er

Noen personer som har en demensdiagnose, reagerer med å utagere og bli sinte.

- Andre blir triste, eller de får angst. Dette kan ha bakgrunn i krenkelser fra barndommen, sier Siri Søftestad.

- Det gjelder også kroppslige plager. Noen mennesker, i ulik alder, er stadig vekk på legevakta og sykehuset. De har ofte vondt i hodet eller magen. Uten at legene finner noe galt. Studier viser at risikoen for hjerte- og karsykdommer, til og med visse kreftformer, øker for mennesker som har vært utsatt for vold og overgrep over lang tid. Siri understreker at uttrykkene for smerte kan komme av mye annet. Kanskje har mennesket en stor sorg i livet, det har mistet et barn eller søsken. Sånne kraftige, vonde opplevelser kan vi bære med oss og være preget av inn i alderdommen.

- Derfor mener jeg at den traumebevisste tilnærmingen er så fantastisk god. Den gir fagpersoners innstilling til og syn på mennesker en retning. Hvordan går vi fram for å gjøre dem så trygge som mulig? Hvis vi forsøker å forstå, vil andre mennesker føle det. Tar helsefagarbeideren imot brukere akkurat sånn som de er, så merker de det.

Siri tror at gode, trygge, tillitsfylte relasjoner i mange tilfeller gjør mennesker friskere enn de blir av å bruke medisiner. For det som er skadet i relasjon, må repareres i relasjon.

Nasjonalt senter for aldring og helse:

«Hvorvidt slike hendelser og erfaringer resulterer i psykisk sykdom, avhenger av flere faktorer, sier fagsjef for psykisk helse, Eivind Aakhus»

- Vold og seksuelle overgrep påvirker mennesker som opplever det, og vil alltid kunne være traumatisk, uansett alder.

Tidligere erfaringer med å mestre stress og vonde opplevelser, støtte fra nettverk og trygge nære personer, sånt betyr noe.

Aakhus forklarer at voksne kan ha etablert en sunn kjerne i personligheten sin. Dermed er det mulig for dem å plassere en hendelse i bevisstheten på en hensiktsmessig måte. Den muligheten har ikke barn.

- Likevel vet vi at eldre kan utvikle både depresjoner og angst på grunn av traumatiske hendelser, sier han.

- Dersom en person lever i et forhold preget av vold og seksuelle overgrep, kan vedkommende bruke mekanismer som undertrykker eller setter opplevelsene til side. Vi sier at de stenges inne, nesten slik at personen kan glemme, at det har skjedd. Likevel vil alt dette representere en form for belastning eller psykisk stress, som gjør at mennesket over tid gradvis kan utvikle en psykisk lidelse.

Valg av behandling kommer an på hvilken lidelse og hvor alvorlig den er. Aakhus tror på samtaler, men det er også aktuelt å hjelpe ved å benytte legemidler.

NAKU – Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming:

«Vi kan dra nytte av kunnskapen som finnes om vold og overgrep mot barn og unge, sier daglig leder, Aud E. Witsø»

- Bufdir har utviklet en egen veileder om seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemming.

Personer med utviklingshemming er mer utsatt enn andre for traumatiske hendinger. Det kan være mobbing, fysisk og psykisk vold og seksuelle overgrep. Forskning viser at personer med utviklingshemming også er mer disponert for å utvikle vansker og traumelidelser i etterkant av slike opplevelser.

Witsø forteller at det er vanskelig å identifisere lidelsene, og symptomer kan lett bli oversett eller forklart med andre tilstander og vansker.

- Det vil variere mye hvordan virkningen av seksuelle overgrep kommer til utrykk. Noen personer med utviklingshemming kan selv fortelle om det. Andre har et språk det ikke er lett å forstå for omgivelsene. Da er endringer i væremåte en indikator, forklarer Witsø.

Det kan handle om aktivitetsnivå, forstyrrelser i søvn eller endret matlyst. Sånt er vanskelig å tolke uten at det settes inn i en sammenheng som gir mening. Når vi blir godt kjent med den enkelte, øker muligheten til å forstå symptomene riktig.