Når lojalitet ikke lenger lønner seg
Jo høyere bonus, desto større håp om å få folk til å jobbe. Dette er neppe bare et lokalt fenomen. Det skjer sannsynligvis i store deler av landet.
Hanne Christine Rynning Berg er fast skribent i Helsefagarbeideren. Hun er spesialutdannet hjelpepleier innen demensomsorg, velferdsteknologi, kroniske sykdommer og rehabilitering.
.jpg)
I Vest-Telemark ser vi en utvikling som burde bekymre langt flere enn oss som står midt i den. Kommunene konkurrerer nå med stadig høyere bonuser for å lokke til seg ferievikarer innen helse og omsorg.
Hva har skjedd med arbeidslivet når fagutdanning og lojalitet ikke lenger lønner seg?
La oss være konkrete
Tokke kommune tilbyr opptil 20 000 kroner i bonus ved 100 prosent stilling i seks uker. Seljord kommune tilbyr bonus på 12 000 kroner med bindingstid på minimum 80 prosent stilling i åtte uker. Vinje kommune tilbyr bonus på 22 000 kroner med krav om minst 75 prosent stilling og arbeid annenhver helg i avtalt periode. Kviteseid commune tilbyr bonus på 15 000 kroner for 80–100 prosent stilling i ukene 26–31.
«Hva skjer med motivasjonen når innsatsen din gjennom et helt år verdsettes mindre enn noen ukers innsats fra en vikar?»
«Hva skjer med rekrutteringen til faste stillinger når det økonomisk sett er mer attraktivt å være midlertidig?»
Det brukes altså betydelige summer på å hente inn midlertidig arbeidskraft. Jeg betviler sterkt at de får inn sjukepleiere/vernepleiere eller helsefagarbeidere.
Samtidig sitter vi fast ansatte – vi som jobber hele året – igjen med lite eller ingenting. Vi som er helsefagarbeidere med utdanning, erfaring og ansvar. Vi som kjenner pasientene, rutinene og arbeidsplassen.
Jeg kontaktet en i administrasjonen i min tidligere hjemkommune Eigersund, da jeg var litt nysgjerrig på om man opererte likt der. Der var det kun sykepleie-, vernepleie- og medisinerstudenter som fikk bonus.
Hva slags signal sender det?
Jeg jobber selv i 100 prosent stilling. Hadde jeg fått en tilsvarende bonus, hadde jeg gladelig strukket meg langt – for eksempel jobbet annenhver helg gjennom sommeren. Men i stedet får jeg, dersom jeg er så heldig å få en ekstravakt, en kompensasjon på rundt 1 800 til 3 200 kroner, avhengig av vakttype. (Man kan vel si at etter 40 år innen helse og flere videreutdanninger, så har jeg blitt rimelig dyr i drift.)
Når man jobber fulltid så er det jo begrenset hvor mange ekstravakter man orker å gå, og jeg kommer aldri til å oppnå summen som en sommervikar får. Det er langt unna de summene som tilbys vikarer.
Dette handler ikke om å sette grupper opp mot hverandre. Vi trenger både assistenter og vikarer. Men systemet har blitt skjevt når det lønner seg mer å komme inn midlertidig enn å være lojal og stå i jobben over tid.
Dette er ikke bærekraftig
Når arbeidsgivere prioriterer kortsiktige løsninger uten å anerkjenne de som allerede står i tjenesten, bygger man ikke et bærekraftig arbeidsmiljø. Man bygger frustrasjon, slitasje – og i verste fall frafall.
Skal vi sikre gode helsetjenester i fremtiden, må vi starte med det viktigste: å ta vare på de ansatte vi allerede har.
Da jeg var ung, var vi sjeleglade for å få en sommerjobb. Nå kreves belønning. Hva har skjedd med helse og omsorg når man faktisk må betale ungdom ekstra for å ta sommerjobb?
Lojalitet må lønne seg. Hvis ikke, mister vi den.