Tannpussen glipper

Munnstell er en av de mest grunnleggende delene av omsorgen. Det er også en av de som oftest nedprioriteres.

Som fagkoordinator for demens i USHT Agder vest har jeg de siste årene fulgt ansatte gjennom opplæring i demensomsorgens ABC. Erfaringer fra praksis viser at munnhelse lett glipper i en travel hverdag. Samtidig gir det raske og tydelige gevinster når den får oppmerksomhet.

På Presteheia omsorgssenter i Kristiansand fulgte jeg nylig et forbedringsarbeid. Her har små og enkle tiltak gitt store effekter: mer systematisk tannpuss etter måltider, bedre dokumentasjon og færre tilfeller der munnstell blir glemt. Tannlege har også gitt tydelige tilbakemeldinger etter årlige kontroller om at munnhelsen har blitt bedre.

Dette er ikke resultat av store reformer, men av små justeringer gjort av ansatte med økt bevissthet og kompetanse.

Når munnstell blir «valgfag»

Munnstell behandles ofte som mindre viktig enn annet stell. Et nei til tannpuss aksepteres lettere enn et nei til rene klær eller en ren seng.

Sykepleier Charlotte Aronsen har skrevet boka Munnstell og munnhelse hos eldre pasienter. Hun beskriver dette godt: Dersom en pasient vil legge seg i skitne, flekkete klær, reagerer både vi og kollegaene våre i helsevesenet raskt. Det er synlig. Det blir kommentert. Men når den samme pasienten sier nei til tannpuss, er det langt færre som våger å problematisere det.

Forskjellen er enkel å forklare: Manglende munnstell synes ikke, i alle fall ikke med en gang. Men konsekvensene kommer. Og når de først gjør det, kan de være alvorlige.

Dårlig munnhelse kan føre til smerter, infeksjoner, dårlig ernæring og økt uro hos personer med demens. Det øker også risikoen for alvorlige luftveisinfeksjoner. Likevel havner munnstell ofte nederst på prioriteringslisten.

Dette handler ikke om manglende vilje hos ansatte. Det handler om at munnhelse lenge har vært en blindsone i pleien. Nettopp derfor må vi ta det på alvor – både faglig og organisatorisk.

Forskningen må tas på alvor

En nyere norsk studie av 2623 eldre¹ viser at 65 prosent hadde munnhelseproblemer. Blant personer med kognitiv svikt var forekomsten betydelig høyere: 19 prosent høyere totalt, 23 prosent høyere blant hjemmeboende og 32 prosent høyere blant sykehjemsbeboere.

Dette bekrefter det mange av oss ser i praksis: Personer med demens har økt risiko for dårlig munnhelse – og trenger mer, ikke mindre, hjelp.

Munnstell er ikke kosmetikk. Det er pasientsikkerhet.

Ikke stopp ved motstand

Ansatte står ofte i krevende situasjoner der personer med demens viser motstand. Det er forståelig. Munnstell er intimt, kan være smertefullt og oppleves som skremmende.

Men motstand er ikke et signal om å gi opp, det er et signal om å endre tilnærming. Enkle grep kan gjøre stor forskjell:

• skape ro

• bruke tid

• gi korte og tydelige instruksjoner

• la pasienten gjøre det de mestrer selv

• støtte varsomt der det trengs

Et nei ved første forsøk betyr ikke at det ikke går ved neste. Men det krever trygghet, tålmodighet og kompetanse. Her er noen tiltak som har bidratt til bedre munnstell ved Prestheia omsorgssenter.

Tannpuss før frokost

Tannpuss tilbys alltid før frokost som en fast rutine. Dersom pasienten ikke ønsker eller forstår tilbudet, gjøres det et nytt forsøk etter frokost eller i forbindelse med første toalettbesøk for dem som er dårlig til bens.

Enkelte pasienter får hjelp til tannpuss kun på kveldstid. Dette er ofte knyttet til vaner og rutiner som har vært godt innarbeidet gjennom livet.

For pasienter som av erfaring ikke ønsker tannpuss om morgenen, tilbys fluor-tabletter eller fluortyggegummi som et alternativ.

Trygghet øker samarbeidsviljen

Mange ulike faktorer kan bidra til å skape trygghet og øke samarbeidsviljen. Noen ganger kan det hjelpe å bytte personale. Årsaken kan være alt fra kjemi og språk til bedre kjennskap og tillit mellom pasient og pleier.

Musikk brukes i flere stellesituasjoner. Dette ble ikke løftet frem som et eget tiltak i forbedringsarbeidet, men erfaring viser at musikk i mange tilfeller kan ha en nærmest magisk effekt.

Opplæring av ansatte

Samtidig er det viktig å understreke at noe av det aller viktigste har vært å heve kompetansen blant de ansatte, sette betydningen av god munnhygiene på dagsordenen og sørge for at munnstell dokumenteres i journal og pleieplan.

Forbedringsarbeid virker

Erfaringene fra Presteheia er et tydelig bevis: Ansatte trenger ikke store omveltninger for å lykkes. De trenger:

• kunnskap

• enkle verktøy

• støtte til å bruke dem jevnlig

• arenaer der munnhelse blir snakket om

Det finnes også tilgjengelige fagressurser og verktøy som kan støtte dette arbeidet i praksis, blant annet USHT Agders nettsatsing på Munn- og tannhelse. På nettsidene til Kristiansand kommune finnes opplæringsfilmer om blant annet ubehag og smerter i munnen og rengjøring av proteser.

Dette er nettopp det Demensomsorgens ABC legger til rette for. Når ansatte får tid og rom til refleksjon, øker både bevisstheten og kvaliteten i praksis. De små skrittene skaper varig endring.

Munnen er en del av kroppen

Når vi hjelper en pasient med munnstell, handler det om mer enn hygiene. Det handler om å kunne spise, kommunisere, smile og å leve uten smerter. Som helsepersonell har vi ansvar for helhetlig omsorg. Da må også munnen få sin naturlige plass i pleien. Det krever ikke store reformer, bare at vi faktisk prioriterer det.