Hvor mye risiko skal vi tolerere?

Det var helt i starten av smitteutbruddet. Kunnskapen var mangelfull, både om viruset og om riktig behandling. Sykehuset forberedte seg på å behandle smittede og samtidig motta sårbare pasienter som stod i fare for å bli smittet.

For eldre pasienter og de med kronisk lungesykdom, ble det anbefalt non-invasiv ventilasjonsstøtte framfor respirator. Det er et apparat som virvler opp aerosoler i lufta hvor det kunne være smitte. Helsepersonell som administrerte apparatet risikerte å ta med seg smitte hjem, fordi det manglet tilstrekkelig med smittevernutstyr. Er det en rimelig risiko å forvente at helsepersonell skal bære, spør Larsen.

Hun gir et annet eksempel fra terrorangrepet på Utøya i 2011. Der dro sivile personer ut i båt for å redde ungdommer, samtidig som helsepersonell manglet klarsignal for å hjelpe. I etterkant ble det en diskusjon om hvor mye risiko vi skal tolerere at helsepersonell utsettes for.

Som forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo er Berit Hofset Larsen opptatt av de spenningene som kan oppstå mellom ulike etiske hensyn under kriser.

Har hjelpeplikt

Helsefagarbeidere har en plikt til å yte den helsehjelpen som pasienten har behov for, avhengig av hvor du jobber og hvilken kompetanse du har. Å hjelpe er også et moralsk ansvar.

– Vi gjør det altså ikke bare fordi det er en juridisk plikt, vi gjør det fordi vi har et ønske om å hjelpe. Det opplever jeg at de aller fleste helsepersonell har, et engasjement, sier hun.

Samtidig bør det ikke tas for gitt at helsepersonell skal bære enhver risiko.

– Jeg tror det sakte, men sikkert går opp for oss at vi må tenke gjennom hva det er rimelig at vi som er helsepersonell skal utsettes for, for å hjelpe andre, sier hun.

Hennes inntrykk er at helsepersonell strekker seg veldig langt. Hjelpeplikten blir først et tema når en situasjon er veldig krevende, og da trenger vi et språk for å kunne snakke om de avveiningene som må gjøres.

– Vi bør snakke om det før det blir brennhett, oppfordrer hun.

Det gjøres best gjennom å holde strukturerte samtaler på arbeidsplassen der problemstillinger som kan dukke opp i vanskelige situasjoner åpent diskuteres.

Snakke om risiko

Larsen anbefaler å bruke SME-modellen som er utviklet ved Medisinsk senter for etikk. Den legger til rette for at en etisk utfordring blir grundig diskutert og reflektert over, og anbefales også av KS.

Først klarlegges hva som er den etiske utfordringen. Deretter gjennomgås fakta i saken. Så hvem som blir berørt og hva som er deres syn og interesser. Siden diskuteres verdier, etiske prinsipper, normer og regler. Så ser gruppa på hva som taler for og imot aktuelle handlingsalternativer, og til sist gjøres en helhetlig vurdering.

Modellen kan blant annet brukes for å balansere risiko opp mot hjelpeplikten i en konkret situasjon. Det kan for eksempel handle om å veie nytten av en behandling for en pasient opp mot risikoen for at noen andre blir smittet eller skadet.

– Hvor alvorlig er tilstanden? Er det slik at vi kan redde pasientens liv? Vil det kunne gi mange gode leveår? Ja, da bør det veie tungt. Hvis sjansen til å lykkes er liten, så bør det veie mindre.

På samme måte bør risikoaspektet veies. Hvis risikoen er stor for å bli smittet av noe alvorlig, og risikoen samtidig er liten for at pasienten vil dø, så må det veies opp mot hverandre.

Fasitsvar finnes ikke

Dette er ingen enkel diskusjon å ta, påpeker Larsen. Hvor terskelen går, kan variere for hver enkelt ansatt.

-Jeg tror vi har vært vant til å tenke at det er null risiko, og kanskje tenker noen at risiko ikke er akseptabelt i det hele tatt, sier hun.

Hva er jeg villig til å ta av risiko? Hva kan forventes av meg av arbeidsgiver?

Hva om jeg har små barn hjemme, eller hjelpetrengende eldre?

– Det finnes ikke fasitsvar på de spørsmålene, men det kan være viktig å ta diskusjonen og tørre å sette ord på det, sier hun.

– Er det et mål å komme fram til et felles svar under slike etiske refleksjoner?

– Ikke nødvendigvis, ikke hvis det svaret betyr at alle skal være enige, for det er ikke sikkert at man klarer. Men kanskje man i alle fall kan komme fram til en felles forståelse, svarer hun.

Det vil også være viktig å få avklart hvem som sitter med beslutningsansvaret i ulike situasjoner, og hvilket ansvar ledelsen har.

– Det med å beskytte helsepersonell så langt man kan, det er et lederansvar, understreker Larsen.

Kan ikke pålegge livsfare

Når det gjelder de verst tenkelige scenariene, som krig og atomulykke, der helsepersonell kan risikere livsfare for å hjelpe. Da vil terskelen kanskje være en annen enn i fredstid, tror Larsen.

– Jeg vet det har vært diskutert, at hvis sånn og sånn skjer, så må kanskje de av oss som er eldre faktisk gå inn istedenfor de som har små barn hjemme.

Larsen tror hun kunne ha kommet fram til en slik beslutning for seg selv, men å pålegge andre, det er noe helt annet. Det er stor forskjell på å melde seg frivillig og å bli beordret. Man kan ikke påtvinge en som er femti pluss å ta et oppdrag, fordi «med deg er det ikke så farlig».

Larsen vil uansett advare mot å gjøre slike diskusjoner om til konkurranser om hvem som er viktigst å ta hensyn til i en nødsituasjon. Det viktige er å kunne snakke sammen om at situasjoner kan oppstå hvor vanskelige avveininger må gjøres.

Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo er til for å hjelpe helsepersonell med å ta vanskelige etiske avveininger. Arbeidsplasser kan ta kontakt for å få hjelp.