Hvor mye av meg selv bør jeg dele?
Som miljøterapeut i et bofellesskap innen psykisk helse og rus, er relasjonen jeg bygger og etablerer med brukeren trolig mitt viktigste verktøy.
.jpg)
Stig Fagerland har bachelor i sosiologi og jobber som miljøterapeut i et bofellesskap
Stavanger kommune.
Fagerland er medlem av Helsefagarbeiderens redaksjonsråd.
På mitt arbeidssted jobber vi etter recovery-prinsippene, som vektlegger at brukeren skal ha eierskap til egen hverdag og eget liv. Det vil si at brukeren i størst mulig grad skal mestre daglige gjøremål, som kosthold, renhold, økonomi og struktur, ut fra egne premisser og sykdomsbilde.
Jeg bruker ofte meg selv og egne erfaringer for å motivere brukeren til å utfordre seg selv og bli mer selvstendig. Dermed blir både tillit og relasjon avgjørende i arbeidet. Dette reiser spørsmålet om hvor mye av meg selv jeg bør dele for å etablere og opprettholde en relasjon som er så sentral i mitt arbeid som miljøterapeut.
Skal jeg for eksempel fortelle om helgen min hvis en bruker spør?
Vil det å dele at jeg har vært på fotballkamp, spist på restaurant eller hatt en lat søndag gjøre meg mer troverdig og bidra til å skape tillit? Eller risikerer jeg at brukeren begynner å se på meg mer som en venn enn som en fagperson?
Slike samtaler kan noen ganger være sårende eller vekke vonde minner hos brukeren, særlig dersom en fagperson forteller om egne ferier eller nære familiære relasjoner. Dette er temaer jeg som regel unngår å snakke om med brukergruppen på mitt arbeidssted.
Små, personlige eksempler
Jeg bruker likevel av og til små, personlige eksempler i motiverende samtaler. Noen ganger er eksemplene reelle, andre ganger tilpasser jeg dem for å kunne motivere brukeren best mulig.
For å motivere enkelte brukere forteller jeg gjerne at jeg har brukt formiddagen på husarbeid – at jeg både har støvsugd og vasket badet. Noen ganger drar jeg det så langt at jeg sier at jeg ikke liker å ha besøk dersom leiligheten min ikke er ren. Andre ganger trekker jeg frem personlige innkjøp og forteller om rimelige og smarte valg i dagligvareforretningen. Slike eksempler kan bidra til gjenkjennelse, motivasjon og mestring i hverdagen.
Jeg har også vært mer personlig med enkelte brukere og snakket om kjæreste, nære relasjoner og ferier. Dette har ofte bidratt til økt tillit og skapt en bedre relasjon til brukeren. Men hvor går grensen? Når blir delingen for personlig og eventuell skadelig?
Jeg vet ikke alltid hva som er riktig balanse. Derfor vurderer jeg nøye hvor mye jeg velger å dele – og hvem jeg deler det med. Hvor personlig kan jeg være, men samtidig opprettholde et profesjonelt forhold til brukeren?
Recovery er et perspektiv eller en filosofi der brukerens ressurser og mål om hva som er et godt liv står i sentrum.
Relasjonen preges av likeverdighet, også når det gjelder kunnskap. Brukere og ansatte tar beslutninger sammen.
Det settes av tid til å jobbe med de ansattes egne holdninger og verdier. Dette er nødvendig for sammen med brukeren å finne hens holdninger og verdier, håp, drømmer, ressurser og mål.