Dette er lovverket som gjelder

Loven er rimelig klar, dvs helsepersonelloven § 21 - 25. Den sier som følger: Helsepersonell skal hindre at uvedkommende får kjennskap til pasienters sykdomsforhold eller andre personlige opplysninger som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

Det betyr at helsepersonell som leger, sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere og assistenter, har en plikt til å bevare taushet om pasienter, både muntlig, skriftlig og ikke minst digitalt. Dette gjelder livet ut for den enkelte ansatte, og taushetsplikten opphører heller aldri, selv om pasienten er død eller har flyttet.

Men det er ikke bare helsepersonelloven som gjelder for taushetsplikten. Pasient- og brukerettighetsloven §3-6 gir pasienten rett til konfidensialitet og vern av personopplysninger. Forvaltnings loven § 13 gjelder for ansatte i offentlig sektor, inkludert helseog omsorgstjenester. Helse – og omsorgstjenesteloven §12 – 1 pålegger kommuner og helsepersonell å følge reglene om taushetsplikt etter helsepersonelloven.

La meg ta noen eksempler på hva jeg gjennom et langt yrkesliv har opplevd av brudd på taushetsplikten.

Rapport i garderoben

Ofte, også i dag opplever jeg at rapport gis i garderoben. Når jeg kommer inn på vaktrommet har jeg allerede fått full informasjon om hva som er viktig å vite om pasientene. Det er ikke greit.

En rapport inneholder sensitive opplysninger som skal gis i et skjermet område som et vaktrom er. I en garderobe kan andre som ikke har taushetsplikt eller ikke har behov for å vite slike opplysninger, få tilgang til informasjon de ikke skal ha. Rapport i garderobe er brudd på taushetsplikten.

Sensitiv informasjon skal heller ikke deles i pauser, med mindre pausen foregår på et skjermet rom, som vaktrom og det kun er helsepersonell til stede.

Pasientsnakk i fellesareal

Ofte har jeg opplevd at man snakker om pasienter inne på fellesareal som stue og kjøkken. Man bruker gjerne ikke navn, men romnummer. Men husk at det er ikke alle som har en demens, mange er klare og orientert og vet hvem som bor hvor. Det kan også være pårørende til stede som får opplysninger de da ikke skal ha.

SMS om pasienter

SMS til ansatte som har fri, om pasienter, er heller ikke lov. Pasienten har tvilsomt gitt tillatelse til at slik informasjon kan deles, og slik informasjon skal heller ikke deles på SMS eller e-post.

Her forleden var jeg på legekontoret. Der satt også en pårørende til en tidligere pasient av meg, sammen med en ansatt fra hjemmesykepleien. Legen kommer ut og begynner å snakke med den ansatte fra hjemmesykepleien på venterommet, om pasientens kateter som lakk, og legen konkluderte med at pasienten måtte ha større kateter. Informasjon som jeg ikke skulle ha, og et klart brudd på taushetsplikten.

Trenger jeg å vite?

Da jeg tok min utdannelse i 1991 hadde vi veldig søkelys på dette med taushetsplikten. Vi lærte at vi måtte spørre oss selv før vi gikk inn i en journal, om vi hadde behov for å vite hva som stod der. Det er noe som heter «need to know – want to know».

Den gangen gikk det en historie, om det var en vandrehistorie eller fakta er jeg usikker på, men den satte støkken i oss som nyutdannede hjelpepleiere.

Historien var som følger: To helsepersonell satt sammen på bussen og diskuterte ivrig en felles pasient. De nevnte ikke navn, men rett bak dem satt pårørende til vedkommende pasient og kjente igjen sin mor/ far i det de diskuterte. Dette ble rapportert inn som brudd på taushetsplikten, og de to helsepersonell ble fratatt sin offentlige godkjenning.

Jeg har flere ganger opplevd at for eksempel hjemmesykepleien er inne i journal til en pasient som for eksempel er innlagt på avlastning eller rehabilitering. Da er jo strengt tatt ikke pasienten under hjemmesykepleien, og det er brudd på lovverket å tilegne seg informasjon man strengt tatt ikke har behov for å vite.

Er man innlagt på sjukehus, kan man se på helsenorge hvem som har vært i ens journal. Det kan man ikke dersom man er innlagt innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men det burde så absolutt ha vært mulig.

Men hva skjer så hvis man bryter taushetsplikten?

Juridiske konsekvenser

Som nevnt er taushetsplikten lovfestet i helsepersonelloven. Et brudd på denne loven kan føre til restriksjoner fra arbeidsgiver, Statsforvalter eller politi.

Arbeidsgiver kan gi en muntlig eller skriftlig advarsel, ved gjentatte eller alvorlige brudd kan det føre til oppsigelse. Pasienten eller dens pårørende kan klage til statsforvalteren, denne igjen vurderer da om helsepersonell har opptrådd uforsvarlig.

Statens helsetilsyn kan frata helsepersonell autorisasjon dersom bruddet er grovt (som å dele sensitive opplysninger offentlig). Brudd på taushetsplikten kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder (etter straffeloven § 209).

Faglige konsekvenser

Men det finnes også faglige konsekvenser. Man mister tillit fra pasienter, kollegaer og arbeidsgiver. Pasienter kan vegre seg for å fortelle viktige helseopplysninger til deg neste gang. Det svekker kvaliteten på helsehjelpen og det etiske omdømmet til yrkesgruppen.

Og når man er inne på den etiske biten, så handler ikke bare taushetsplikten om lov, men vel så mye om respekt, verdighet og tillit. Når helsepersonell deler informasjon de ikke skal, oppleves dette som et svik av pasienten – og det bryter med de grunnleggende verdier som respekt, empati og faglig integritet.

Å bryte taushetsplikten er alvorlig. Det svekker tilliten til helsevesenet og kan føre til både tap av autorisasjon og strafferettslige reaksjoner. Taushetsplikt handler ikke bare om lov, men om respekt for menneskers rett til privatliv og verdighet.

Samtidig som lovene er så tydelige og konsekvensene mange og store, så hører vi gang på gang at helsepersonell diskuterer pasienter i lunsjen, deler informasjon på sosiale medier eller så lar de nysgjerrige pårørende få vite mer enn de har rett på.

Noen ganger er det små glipper, men husk at konsekvensene er store. For pasienten kan et slikt brudd bety tap av verdighet, skam og mistillit til systemet som egentlig skal beskytte dem.

Vi mister tillit

Å arbeide innen helse- og omsorgtjenesten innebærer et stort ansvar – ikke bare for fysisk og psykisk helse, men for respekt og fortrolighet. Taushetsplikten er ikke en formalitet, men et uttrykk for respekt for menneskers privatliv. Når den brytes, mister vi noe langt mer verdifullt enn informasjon, vi mister tillit.

Nå er det på tide at vi setter foten ned, det er på tide at ledere og ansatte tar taushetsplikten på alvor. Taushetsbrudd må motes med tydelige reaksjoner, bedre opplæring og ikke minst, en åpen refleksjon i arbeidsmiljøet. Pasientene skal kunne stole på at alt de deler blir mellom dem og hjelperen, slik både etikken og loven krever.

Begynn å skrive avvik

Hvordan kan vi stoppe alle daglige gjentatte brudd på taushetsplikten? Jo, begynn å skriv avvik. Opplever du å få rapport i garderoben, få SMS med pasientinformasjon … listen er nesten utømmelig, skriv avvik. Ved flere avvik av samme karakter skal ledelsen sette i gang tiltak for å forhindre at avviket gjentar seg. Og ha alltid i bakhodet: «need to know – want to know».