Ny jobb

Da hun ropte ut, hadde hun sluttet i jobben og begynt i ny jobb som butikkmedarbeider. Endelig kunne hun si fra – uten å måtte tenke på lojalitetsprinsippet, personalhåndboka og frykten for å bli kalt inn på møter for å få kjeft for ikke å ha snakket positivt om arbeidsplassen.

I innlegget og i intervjuene fortalte Linda om hvordan jobben hadde forandret seg i løpet av tida hun arbeidet der. Det som for fjorten år siden var et bokollektiv for personer med demens hvor de ansatte hadde tid til meningsfull aktivitet med beboerne, utviklet seg med årene til å ligne mer på en skjermet avdeling, men med bemanning som om det var et bokollektiv.

De var altfor få på jobb til å kunne gi beboerne gode dager, og bemanningen på natt var uforsvarlig, mener hun. Linda forteller om en arbeidshverdag «hvor det ikke går an å lope fortere» og om å gå hjem fra vakt med dårlig samvittighet og vonde følelser. Ansatte manglet, og pasientene ble overlatt til seg selv. Den lave bemanningen gikk både utover pasientbehandlingen og de ansatte, mener Linda.

Situasjonen er på ingen måte unik for Sel kommune, understreker Linda. Kommunene har ikke penger til å gi en verdig omsorg.

Vanskelig å ta opp det negative

Linda Jordet prøvde også å ta opp det hun reagerte på før hun sluttet, men opplevde at det ble lagt lokk på kritikk.

– Vi er oppfostret til å gå tjenestevei. Jeg har vært plasstillitsvalgt, deretter hovedtillitsvalgt, så jeg har jo tatt opp forholdene. Men jeg møtte motgang og opplevde ikke medvirkning. Det var som alt allerede var bestemt. Jeg kom ingen vei og ble ikke hørt.

Hun forteller at kommunen ofte viser til personalhåndboka hvis du forsøker å si fra.

– Personalhåndboka er nesten over loven. Når du sier fra, slår de opp i håndboka. Du blir innkalt til møter og får kjeft. Det er en fryktkultur.

Lojalitetsprinsippet blir også brukt for å hindre at ansatte sier fra, opplever Linda.

– Det blir snakket mye om at vi skal vise lojalitet til arbeidsplassen. Vi blir bedt om å snakke pent om jobben for å hjelpe rekrutteringen. Vi blir innprentet med å være forsiktige og blir overdrevent forsiktige. Dette hindrer uten tvil at kritikkverdige forhold kommer ut. Holdningen er at vi ikke skal prate om det vi ikke kan gjøre noe med.

Det er Linda Jordet helt uenig i. Det som ikke fungerer må komme fram slik at det er mulig å gjøre noe med det. Målet er å gjøre tjenestene bedre og jobben levelig for de ansatte.

Hun har opplevd at avvik er blitt lukket uten at det blir noen oppfølging.

– Jeg er ingen dikkedame, jeg vil få ting gjort. Jeg er ikke redd for å si fra. Jeg føler meg trygg i meg selv og verdiene jeg har i bunn. Men jeg kunne ikke si fra offentlig mens jeg fortsatt jobbet i kommunen.

Opptatt av ledelse

Linda er opptatt av at det negative også må få komme fram og bli møtt på en skikkelig måte.

– Når man påtar seg roller som leder, enten det er i form av jobb eller verv, så må man EIE det negative og, og ikke minst stå i det. Jeg er jo selv leder, og det er ikke et alternativ å «legge lokk på» eller «avfeie» det som plager folk, eller det mannskapet ønsker annerledes. Det er de som er ute og opplever, jeg fungerer bare «taktisk» og er helt avhengig av tilbakemeldinger fra dem for å gjøre en best mulig jobb, både for dem – men også for dem som trenger oss.

Hun ber ledere slutte å si «det kjenner vi oss ikke igjen i» når ansatte deler frustrasjoner, fortvilelser eller behov. Selv har hun erfaring fra å være leder i Sivilforsvaret lokalt.

Støtte fra kollegene, stille fra ledelsen

Linda stortrives i den nye jobben på Europris på Otta. Her opplever hun at det er mulig å gjøre en god jobb og yte service. Når de eldre kommer innom, har hun tid til å snakke med dem. Lønna er omtrent den samme som hun hadde som fagutdannet og med ti års ansiennitet i kommunen. Arbeidstidene er også lettere.

Hun tviler på at hun noen gang vender tilbake til helsesektoren, selv om hjertet hennes banker for å gi god omsorg. Kontakten med kollegene har hun beholdt, de motes jevnlig på fritida, både de som fortsatt jobber og de som har sluttet. Arbeidsmiljøet og kollegafellesskapet har alltid vært veldig godt, det samme har relasjonen til avdelingslederen.

Linda Jordet reagerer på at kommuneledelsen ikke har ønsket å prate med henne etter at hun skrev innlegget.

– Helseministeren takket for at jeg sa fra og lyttet til meg, men ledelsen i kommunen har ikke sagt et ord til meg – selv om jeg i avisa har bedt om å få møte dem, sier hun.

– Har det ført til endringer at du sa fra?

– Nei, jeg tror heller at folk kvier seg mer for å si fra, de ser at det ikke nytter. Hvorfor bruke energi på det i tillegg til fryktkulturen? Men det er et spørsmål om tid, det er noe som rører seg.

– Har du råd til andre som lurer på om de skal si fra?

–Det er ikke farlig å si fra, men de må være sterke og trygge for å gjøre det. For meg har det vært en opptur å gjøre det. Og folk må slutte å tro at de kan få sparken eller bli mobbet. Det er ikke lov.

Hun råder også andre til å bli med i en fagforening.

– Det er viktig! Da er du ikke alene.

Sel kommune har hatt mulighet til å kommentere forholdene som Linda Jordet tar opp, men kommunen har ikke svart på vår henvendelse.