Tar problemer fra hverandre

Under refleksjonsmøtene går de igjennom fem punkter: fakta, tolkning, følelser hos personalet, tiltak og evaluering.

– Når vi setter oss ned for å se på hva som egentlig er problemet, så kan det være mange meninger. Nå har vi lært oss å finne fram til hva som skjer, når det skjer, hvor ofte, sammen med hvem, og i hvilken sammenheng, sier Amundsen.

I forkant av refleksjonsmøtet samler de sammen tilgjengelig informasjon om pasienten. Alt som kan være relevant for problemet, som personens bakgrunn og historie, sykdomshistorie, medisinliste, informasjon fra pårørende, kartlegginger som er gjort, og så videre.

– Jo mer du kjenner pasientene, jo lettere kan du hjelpe dem, sier Amundsen, og de går grundig til verks.

– Vi tar problemet fra hverandre og setter det sammen igjen på en måte som gjør at vi kan få det til å fungere. Det er det som er spennende, syns hun.

Fakta, tolkninger og følelser

Fakta kan tolkes på ulike måter. Derfor er det viktig å skille på det som er ren faktainformasjon om problemet, og det som er tolkninger.

Når forståelsen av problemet er på plass, går gruppa videre til å snakke om følelser hos personalet. Da får de snakket ut, noe som kan bidra til å forbedre det psykososiale arbeidsmiljøet.

Amundsen merker hvor positivt det er å ha dette punktet på agendaen. Mange på avdelingen har jobbet en stund og husker tider da det var vanligere å holde vonde følelser for seg selv.

– Det å kartlegge følelser snakket vi mye om i starten. At vi får lov til å si at vi føler oss utilstrekkelige, eller er sint for at en pasient er voldelig mot andre pasienter eller personal, eller at du er frustrert fordi det som fungerte før, ikke gjør det lenger.

Ofte oppdager de at mange bærer på de samme følelsene. Det i seg selv bidrar til å redusere bekymring og stress.

– Det et forferdelig å se på mennesker som er syke, redde, har angst og uro. Her kan vi se på hverandre og senke skuldrene, sier hun.

Gjennomførbare tiltak

Det fjerde punktet på lista er å prioritere hva som er det viktigste å ta tak i, og som er mulig å gjennomføre med de ressursene de har til rådighet.

Det er ganske vanlig at medisineringen kan være årsaken til problemer. For eksempel kan gruppa beslutte, i samråd med lege, å utrede hvorvidt Exelon depotplaster fremdeles har positiv effekt på hukommelsen hos en med Alzheimer, eller om sykdommen har kommet så langt at medisinen gjør vondt verre.

Sykehjemslegen kan være med under refleksjonsmøtene. Andre ganger kan det være riktig å involvere fysioterapeuten eller sykehjemspresten.

Av og til blir de enige om at det rette tiltaket er å kartlegge mer. Om de mistenker at en pasient er dehydrert, kan de skrive drikkeliste for å finne ut hvor mye væske hen får i seg. Da tar en i gruppa ansvaret for å legge til rette slik at personalet gjennom døgnet fyller inn i skjemaet.

For en som utagerer under stell, kan et tiltak være å bli enige om hvordan stellet skal utføres, slik at alle pleiere gjør det ganske likt.

Vil reise hjem

En vanlig utfordring er hvorvidt en person med demens skal realitetsorienteres. For eksempel kan noen være bekymret over at de har forlatt små barn alene hjemme.

– Skal vi da si at du er oldefar, barna dine er godt voksne og har egne barn? Det kan kanskje gå, men det kan også gjøre vondt verre, sier Amundsen.

Under refleksjonsmøtene kan de bli enige om hva som er den riktige tilnærmingen for akkurat den personen. Et alternativ til å realitetsorientere er å gjøre aktiviteter som tar personen ut av situasjonen hen er i.

Ofte har et problem mange årsaker. Amundsen forteller om en person som opplevde hørselshallusinasjoner og som stadig pakket sammen sakene sine for å reise. Hun likte å være i fysisk aktivitet, hun brukte nesten ingen medisiner, og hadde kraftig nedsatt hørsel.

Etter å ha utredet situasjonen, ble ansattgruppa enige om å lage en rutine der batteriene i høreapparatet ble skiftet to faste dager i uka, på gitte tidspunkt. De passet på å ta henne med på daglige gjøremål, som å ta oppvasken, brette håndklær og steke vafler. Og de ble enige om å realitetsorientere henne når hun ønsket å reise hjem.

Etter at tiltakene ble innført, ble personen mer rolig og tilfreds, og hørselshallusinasjonene avtok.

På Råkhaugen omsorgssenter har alle beboere langtkommen demens. På avdeling Blåbærstua bor åtte personer. Normalt er to ansatte på dag- og kveldsskift, og en på nattskift.

Evaluering

Det siste punktet på lista er evalueringen. Hovedsakelig foregår det ved neste møte, eller enda lengre fram i tid, etter at et tiltak er testet ut. Samtidig foretar de løpende evalueringer ved vaktskiftene for å kunne tilpasse underveis, for noen tiltak virker ikke, og av og til kan de gjøre en situasjon verre.

Men ofte viser det seg at tiltakene treffer og har god effekt. Amundsen og kollegene hennes kan merke at pasienter får det bedre og at det blir roligere på avdelingene.

I løpet av de fem årene som har gått siden TID-modellen ble innført på Råkhaugen, så har det vært perioder der det har sklidd ut, som under innføringen av det nye journalsystemet Helseplattformen, og da de omstrukturerte avdelingene.

Når de ikke lenger fikk jobbet systematisk gjennom TID, så fikk de en negativ utvikling med flere tilfeller av aggresjon og utagering.

– Enhetslederen så at avviksmeldingene skjøt i været, og vi måtte sette i gang med å få dette fast inn på avdelingene igjen, sier Amundsen.

– Det er ingen tvil at denne modellen er veldig effektiv, om den blir brukt.

Møter i turnus

På Amundsens avdeling Blåbærstua har de faste avdelingsmøter som er innbakt i turnus, på omtrent en time hver tredje uke. Det er en stor fordel, for da er det lettere å ha jevnlige refleksjonsmøter der alle deltar. Den forsterkede avdelingen på huset har de behov for møter litt oftere, så der har de faste møter annenhver uke. Lengden og frekvensen tilpasses behovet på avdelingen.

At møtene er innbakt i turnus er noe Amundsen trekker fram som vesentlig for at modellen skal fungere. Ellers blir møtene holdt for sjelden, og ikke alle får mulighet til å være med.

– Alle som jobber her er viktige å ha med i refleksjonsmøtene, både faste og vikarer, også renholderen. For hun er med pasienter hver dag på jobb, påpeker Amundsen.

Mer samkjørte

En av de store gevinstene av denne arbeidsformen er at de ansatte blir mer samkjørte. Også de faste vikarene kan delta på refleksjonsmøtene og vet dermed hvordan de skal jobbe.

– Vi som er på Blåbærstua gjør ting litt på vår måte. De faste vikarene er som poteter, de glir rett inn i rollen. Vi er ekstremt avhengige av gode vikarer, som vet hva vi snakker om, sier hun.

At alle må inkluderes i møtene, også vikarer og de uten formell utdanning, er noe Amundsen er særlig opptatt av.

– Det kan være perioder det nesten ikke er noen faste på jobb. Så de er like viktige, de som stepper inn.