En demokratisk modell

Inkluderingen av alle ansatte er noe av det som særpreger TID. Alle er like viktige.

Veslemøy Eriksen (t.h.) og Irene Kleveland diskuterer seg fram til gode løsninger

For at tiltakene skal ha effekt, er det vesentlig at så mange som mulig i persongruppa deltar, understreker grunnleggeren av modellen, Bjørn Lichtwarck. Han er lege og ansatt ved Sykehuset Innlandet

– Hadde det ikke gått raskere om en avdelingsleder eller fagsykepleier bare bestemte tiltakene?

Lichtwarck medgir at det er slik mange jobber fortsatt. Han mener tiltakene blir mye mindre treffsikre på den måten.

– Tilbakemeldingen vi får er at selv om møtet tar tid og man må greie ut mer enn vi er vant til, så får man raskere effekt, sier han.

Uten samarbeid kan det dessuten bli vanskeligere å løse utfordringer. De ansatte kan kjenne seg mindre trygge i møte med personen og lojaliteten til tiltakene blir dårligere.

– Kjernen i modellen er dette refleksjonsmøtet der alle kommer med sine tolkninger, sier Anette Væringstad.

Hun er sykepleier, og leder for opplæringen av TID kursholdere innenfor modellen.

– Er man assistent, helsefagarbeider eller sykepleier sitter man med ulike erfaringer. Helsefagarbeideres erfaringer blir kanskje borte om en sykepleier bare skal sette i gang tiltakene. Å skape tverrfagligheten, at alle blir hørt og får komme med sine refleksjoner, det er viktig, poengterer hun.

– Man må vie tid til å jobbe systematisk, men på sikt vil man spare tid, mener hun.

Kartleggingsverktøy

Ulike kartlegginger benyttes under utredningsfasen. Her er noen av verktøyene som benyttes på Råkhaugen omsorgssenter.

Døgnrregistreringsskjema – kartlegger når et symptom inntreffer i løpet av døgnet. Slik kan mønster og sammenhenger oppdages.

Nevropsykiatrisk intervjuguide – undersøker hvilke symptomer som er mest belastende for pasienter og pleiere.

Mobid 2 – observasjon av atferdsendringer knyttet til smerte.

Cornell skala - kartlegger depressive symptomer hos personer med demens.

Min livshistorie – samtaleguide for å kartlegge livshistorie.

ADL skjema – kartlegger dagligdagse ferdigheter.

KDV Klinisk demensvurdering - vurderer kognitiv svikt og mulig demens samt eventuell grad av demens.

Tid til refleksjon

Anette Væringstad ved Sykehuset Innlandet anbefaler at minst to personer deltar fra hver kommune.

I en travel arbeidshverdag på Råkhaugen er det satt av tid til refleksjon rundt hver beboer.

Vernepleier og TID-kursholder Geir Marius Kjønnøy ledet møtet, og innledet med å legge fram en kort oppsummering av den aktuelle beboeren, hennes interesser, livshistorie og familiesituasjon.

– Hun liker å spille yatzy, bingo og gå turer. Og hun er glad i munter dansemusikk, sier han.

Fagbakgrunnene er sammensatte. På dette møtet deltar avdelingsleder, helsefagarbeidere, boligassistent, hjelpepleier, sykepleier, vernepleiere og assistent. De jobber på tvers for å finne gode løsninger og tiltak på problemområdene.

– Beboeren opplever ofte motorisk og verbal uro i fire-fem-tiden på ettermiddagen, sier Kjønnøy.

– Hvordan skal vi fange opp uroen før den skjer, slik at den ikke tiltar? spør avdelingsleder Veslemøy Eriksen.

Gruppa reflekterer over ulike tiltak. De deler også tanker og følelser om hvordan beboerens atferd påvirker dem, og blir enige om en strategi videre.

Terapeutisk inspirasjon

Grunnlegger av modellen, lege Bjørn Lichtwarck.

TID-modellen ble utviklet av Bjørn Lichtwarck i Rana kommune i 2009, etter at han hadde tatt en videreutdanning i kognitiv terapi.

– Vi var i en kritisk situasjon på sykehjemmet der jeg var sykehjemslege. Jeg foreslo å bruke prinsipper fra kognitiv terapi, og det gikk veldig bra, så da prøvde vi det på flere. Vi opplevde at det også har effekt på personalet. Det var spiren, forteller Lichtwarck.

Modellen er også forankret i noe som kalles kompleksitetsteori, i tillegg til personsentrert omsorg.

– Enkelt forklart går det ut på at en hendelse påvirkes av mange ulike faktorer, sier Lichtwark.

En beboer som har uro kan være påvirket av smerter, og samtidig av omgivelsene og av personalet. Personens livshistorie kan også spille inn. Det er sentralt å alltid involvere personen. Det finnes ikke en manual for å finne en løsning. Man må utrede bredt for å forstå hva som foregår. Da må så mange som mulig som er berørt av problemet delta, for å få ulike perspektiver på situasjonen.

– Basert på det, lager vi tiltak.