Så … hva nå? Skal kommunen kjøpe inn sko til oss?
Skal vi alle gå rundt i identiske «kommunale tresko» i størrelse 39, fordi det var det som var på tilbud? Skal vi få en slags bong og troppe opp i en bestemt butikk?
Hanne Christine Rynning Berg er fast skribent i Helsefagarbeideren. Hun er spesialutdannet hjelpepleier innen demensomsorg, velferdsteknologi, kroniske sykdommer og rehabilitering.
Kjære beslutningstakere, kollegaer og alle som noen gang har gått en vakt i helsesektoren med sko som egentlig burde vært pensjonert i 2018.
Det går rykter i gangene – og ikke bare de vanlige om hvem som har spist opp yoghurten i pauserommet. Nei, nå snakkes det om skostøtte. Ikke støtte til skoene, altså, selv om mange av dem hadde trengt det også, men støtte for ansatte til å kjøpe sko.
Tidligere har noen kommuner gitt støtte over lønnslippen. Andre har sett på oss som om vi ba om en privat helikoptertransport til jobb når vi ba om skostøtte, og fikk alltid da kommentaren «det blir for dyrt».
Nå, etter nasjonale forhandlinger rundt en særavtale om arbeidstøy i kommunene, ser det visst ut til at alle kommuner skal gi støtte. Men – og her kommer det magiske byråkratiske trikset – de får ikke lov til å gi det over lønnslippen.
Så … hva nå? Skal kommunen kjøpe inn sko til oss? Skal vi alle gå rundt i identiske «kommunale tresko» i størrelse 39, fordi det var det som var på tilbud? Skal vi få en slags bong og troppe opp i en bestemt butikk, som om vi er på klassetur og skal hente ut en ispinne?
For ikke å snakke om at vi har ulike bein. Noen har brede føtter, noen har smale. Noen har knær som knirker, ankler som protesterer, og rygg som sender klagebrev hver gang vi går mer enn tre meter.
Å kjøpe sko til helsepersonell er omtrent som å kjøpe én type pute til hele Norge og si: «Denne passer alle.»
Dårlig skotøy – en helsefare
Vi som jobber i helsesektoren, går ikke bare mye – vi går maraton hver eneste vakt. I trapper, på harde gulv, i full fart mellom rom, avdelinger og situasjoner som krever både hode og bein på plass. Dårlige sko betyr:
Belastningsskader
Ryggplager
Smerter i knær og hofter
Økt sykefravær
Og ironisk nok: mer belastning på helsesektoren. Det er nesten poetisk, på en trist måte.
Jeg ser fremdeles, den dag i dag, kollegaer som springer rundt i Crocs, dårlige og utslitte joggesko og elendige sandaler.
Å ha dårlige sko kan på sikt gi store belastningsskader som igjen kan føre til sykemeldinger.
Når sko koster mer enn en ukes matbudsjett
Gode arbeidssko koster gjerne mellom 1 200 og 2 000 kroner. For ansatte med lave lønninger, deltidsstillinger og turnus som gjør det vanskelig å ta ekstravakter, er dette en betydelig utgift. Mange må velge mellom gode sko og … vel, alt annet som også koster penger.
Ta meg selv som eksempel. Jeg har plantar facitt i beina, artrose, ryggoperert … det er slikt som kommer etter førti år innen helsevesenet der vi i begynnelsen gikk rundt i hvite frakker og hvite pumps. Jeg er avhengig av støtdemnpende sko og må også ha skoskift når jeg går langvakter. Et par sko varer i et halvt år, så må de skiftes da den støtdempende effekten forsvinner.
Jeg har landet på et merke som fungerer utmerket for meg, men det er jo ikke sikkert at jeg får akkurat det merket, og den effekten den type sko har, når kommunen skal stå for innkjøp.
Selv om jeg er positiv og har kjempet for dette i flere år, er jeg samtidig en smule redd for hva resultatet vil bli.
At ansatte i en av landets mest belastende yrkesgrupper må betale dyrt for utstyr som er helt nødvendig for å gjøre jobben sin, er rett og slett merkelig.
Det er som om brannmenn måtte kjøpe egne slanger, eller lærere måtte kjøpe sine egne tavler. (Ok, lærere kjøper faktisk mye selv, men dere skjønner poenget.)
Så hva er løsningen?
Det må finnes en ordning som:
Gir ansatte frihet til å velge sko som passer deres føtter
Ikke krever at kommunen driver skobutikk
Ikke gjør at ansatte må legge ut store beløp selv
Er enkel, rettferdig og praktisk
En refusjonsordning, et fast beløp og en digital løsning – hva som helst, så lenge det ikke ender med at vi står i kø på rådhuset for å hente ut «kommunens standardmodell».
Til slutt
Vi ber ikke om gullbelagte joggesko. Vi ber bare om at føttene våre – som bærer oss gjennom lange vakter, tunge løft og krevende situasjoner – får litt støtte. Bokstavelig talt.
For hvis helsesektoren skal stå støtt, må de som jobber der også gjøre det. Og det får vi ikke til i Crocs.